Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Våre mødre vasket plastposer

Jeg har begynt å samle på tomme rømmebegre igjen. Hva ellers skulle jeg bruke for å fryse ned villbringebær? Plast er praktisk, men også et enormt miljøproblem.

Bringebær: Selv i år kan naturen være gavmild. Men hva skal jeg fryse ned bæra i? Foto: Mostphotos

For oss sankere er det lite å finne i år. Blåbæra er som knappenålshoder, bringebærkrattet er visnet ned og det blir ingen sopp. Så oppdager jeg at det likevel finnes litt villbringebær. Selv i en katastrofesommer kan naturen være gavmild. Kanskje blir det litt selvplukket dessert til vinteren også i år?

Rømmebegre er perfekt for oppbevaring av den lille daglige fangsten fra turen til et skogsvann for avkjøling. Men jeg hadde sluttet å samle på dem, av hensyn til dem som skal rydde og kaste etter meg. I stedet legger jeg som pliktoppfyllende samfunnsborger tomme, rene begre og annen plastemballasje i den blå posen i systemet for kildesortering i Oslo.

Men fungerer systemet, blir plasten resirkulert til nye produkter? Jeg frakter større plast-ting til en gjenbruksstasjon. Tvilen siger inn etter meldinger om at lavinntektsland som Kina ikke lenger vil ha plastbergene fra vesten. Har de likevel rett, de som alltid har sagt at det er det samme hvilken pose søpla havner i, den blandes uansett til slutt sammen? Myndighetene er ikke gode til å fortelle oss hva som skjer med avfallet.

Dårlig butikk for plastindustrien, men bra for miljøet.

Plasten hoper seg opp i verden, på fyllinger, i havet, i dyremager, som mikroplast i jord og vann. Langreist mat krever emballasje av plast som blir langreist igjen også etter at vi har spist. Rømme fra Tine er i det minste norsk, men ingen butikk ville selge den i løsvekt. Kunne vi ikke ha beger som brukes om igjen ved å innføre standardisering og pant? Yoghurtbegrene fra Rørosmeieriet er solide og kunne passe i en panteordning. Kolonihagens is selges i papirbeger, det er altså mulig.

Også min mor og hennes generasjon oppdaget at plast er praktisk. I vår bygd kom plasten omtrent samtidig med elektrisitet og fryseboks. Det ble enklere å oppbevare mat. Men våre mødre og bestemødre vasket plastposene, hengte dem på snora til tørk og brukte dem om igjen. Dårlig butikk for plastindustrien, men bra for miljøet. Det er mulig posene ble brent som velbrukt og utslitt.

Men de greide seg med lite plast. Syrnet melk ble laget i flotte krukker og var vanlig sommermat. Handleveske i butikken var en selvfølge. Jeg leste nylig et intervju med forfatteren Olaug Nilsen (Klassekampen) der hun forteller at også hun, en generasjon yngre enn meg, vasker tomme rømmebegre og samler dem i en lang remse i skapet.

Annonse

Hun forklarer det med oppvekst i et kristent miljø med pietistisk pliktfølelse. Jeg tror vasking av plastposer og gjenbruk var vanlig i alle miljø. Med en slik holdning til plast og andre ressurser ville det blitt liten økonomisk vekst i verden. Vi ville heller ikke hatt et plastberg som ingen myndigheter vet hva de skal gjøre med.

Selv i en liten husholdning blir den blå posen med plast full på et blunk. Noen ganger har jeg samlet emballasjen fra norskproduserte økologiske grønnsaker, med tanke på å sende bøndene en takk gjennom avisa. Tilsvarende emballasje fra importert økologisk ville jeg bruke for å fortelle hva jeg savner. Plasthaugen blir alltid for stor før jeg får skrevet den artikkelen. Matvarekjedene har lagt opp logistikken slik at frakt i plast er nødvendig. Kunne det være mulig med standardisering og panteordninger også her?

Når jeg er i Berlin, handler jeg i to økologiske matvarekjeder. Ingen av dem selger plastinnpakkede grønnsaker. I den ene er det både poser av papir og nedbrytbar «plast», et stoff som kan komposteres. I den andre (i den filialen jeg bruker mest) er det bare papirposer. Begge kjedene profilerer seg for øvrig med kortreist mat.

De to kjedene har også produkter pakket i plast, som yoghurt, oster og slikt, men langt mindre enn i norske butikker. Eksemplene viser at det går an å drive kjedebutikk uten et plastberg. Det finnes også yoghurt på glass med pant.

Plastlobbyen jobber intenst for å hindre tiltak som fører til mindre plastforbruk, som panteordninger og forbud mot engangsplast, men støtter gjerne tiltak for å samle plast fra strendene. Problemet skal privatiseres og det skal ikke produseres mindre plast.

Vi kan likevel ikke vente på industrien, politikken og kjedene. Innerst i skapet finner jeg heldigvis noen rømmebokser, gjenbrukt en gang før, i forfjor og lenger tilbake. Nå fylles de med villbringebær, søtere enn noen gang i år.

Neste artikkel

Byens grønne tak er ikke tilpasset fuglelivet