Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Per Borglund: Fem år med Mathallen

Jeg tror det rett og slett var et lykketreff at Mathallen i Oslo ikke bare ble et eneste stort supermarked med norsk lokalmat.

Stinn brakke: Omtrent samtidig som Mathallen på Vulkan i Oslo rundet fem år gikk kunde nummer seks millioner inn en av de tre hovedinngangene. Mathallen er åpen også søndager, men vær oppmerksom på at den dessverre er stengt hver mandag. Foto: Finn Ståle Felberg/Mathallen
Stinn brakke: Omtrent samtidig som Mathallen på Vulkan i Oslo rundet fem år gikk kunde nummer seks millioner inn en av de tre hovedinngangene. Mathallen er åpen også søndager, men vær oppmerksom på at den dessverre er stengt hver mandag. Foto: Finn Ståle Felberg/Mathallen

Det er ikke min stil å gå rundt grøten, selv ikke i disse førjulstider. Derfor sier jeg det rett ut: Jeg digger Mathallen på Vulkan i Oslo.

I høst var det fem år siden hovedstadens kulinariske storstue før første gang åpnet dørene for publikum. Det vil si, det ble arrangert en to dagers tjuvstart allerede på vårparten i 2012. Da var mer enn femti norske småskalaprodusenter samlet i det ennå uferdige lokalet ved Akerselva, i et gigantisk Bondens marked.

Nystartede Mat fra Norge var også der med en egen stand, og vi fikk abonnenter i bøtter og spann. Det var så mye folk i den kommende mathallen at det knapt gikk an å bevege seg.

Det er mulig at det var på grunn av denne tidlige mønstringen av hva norske bønder hadde å by på at (den kommende) Mathallen fikk ord på seg som et slags utstillingsvindu for norsk matproduksjon. Og slik var det vel også til en viss grad i begynnelsen. Bondens butikk rykket inn med et the best of Bondens marked. Valdres markerte seg med et eget utsalg, fullt av lokal ost, fenalår, pinnekjøtt, iskrem, kurv (deres ord for spekepølse) og andre godsaker fra dalføret i Oppland.

Fem år etter er ikke Mathallen lenger hva den var. Konsepter har kommet, konsepter har gått. Noen butikker og restauranter har vist seg ikke å være liv laga. Det skulle bare mangle. Noen tilbød varer og tjenester som folk i Oslo ikke hadde behov for. Noen var ikke dyktige nok. Prising, vareutvalg og servicegrad kan også være med på å bestemme over liv og død for en aktør i en urban mathall.

For hver meter blir du fristet av nye varer og smaker. Det er ikke gitt hvem som blir sittende igjen med pengene dine.

• LES OGSÅ: Norsk mat ikke fristende nok

Selv vet jeg ganske godt hvor det har blitt av mine penger. Jeg bor ti mil unna Mathallen, og benytter hvert eneste besøk til å kjøpe ting jeg ellers ikke får tak i. Det betyr at det som oftest er Annis pølsemakeri som stikker av med sedlene med flest siffer på. Kvaliteten på det som bys fram hos denne slakteren og pølsemakeren er av det beste som kan skaffes her i landet.

Vulkanfisk har sakte og sikkert bygget seg opp til å bli en forretning som bugner av godsaker fra havet. Ost & Sånt har overtatt etter Bondens butikk, og byr på ost og andre håndlagede delikatesser fra hele landet. Her får du for eksempel kjøpt spesialitetene fra Det Gamle Røgeri i Sandefjord. Anbefales!

For selv en norsk matnisse som meg trenger olivenolje, chilisauser, nudelpakker og en pose alfaspirer i ny og ne.

Annonse

Og det er kul umulig å gå forbi Gutta på Haugen (som har to små filialer i Mathallen) og spesialbutikken Via Italia uten å sikre seg pasta, pølser, skinker og sauser av en kvalitet som kjedebutikkene ikke er i nærheten av å ha i hyllene.

• LES OGSÅ: Slik går det med andre norske mathaller

I høst fikk Mathallen litt av en bursdagspresang. Oslos mathall ble kåret til den tredje beste i Europa, kun slått av Time Out i Lisboa og Dinerama i London. I begrunnelsen for den gjeve pallplassen het det at «Mathallen tilbyr høykvalitetsprodukter fra norske produsenter i tillegg til spesialimporterte produkter. Det store trekkplasteret er butikker som selger ferske og lokale råvarer blandet sammen med spisesteder.»

Og her tror jeg at kjernen i mathallens suksess ligger; nemlig mangfoldet. Du får norske spesialiteter fra enhver krik og krok, javisst. Men du kan også sikre deg franske oster, italienske pølser, fisk fra Middelhavet, kinesisk wonton-skin, japansk sushi og gatemat med opprinnelse i de mest mystiske land i verden. Det er restauranten Hitchhiker i 2. etasje som har denne spennende og skiftende menyen.

For selv en norsk matnisse som meg trenger olivenolje, chilisauser, nudelpakker og en pose alfaspirer i ny og ne. Derfor er det både smart og naturlig med det vi før kalte en «innvandrerforretning» som en naturlig del av hallens fargerike og velduftende tilbud.

Jeg tror det rett og slett var et lykketreff at Mathallen i Oslo ikke bare ble et eneste stort supermarked med norsk lokalmat.

Den staselige murbygningen som huser dagens mathall har en spennende historie. I 1873 etablerte Vulkan Jernstøberi seg på denne tomta, og spesialiserte seg på å bygge stålbruer til vei og jernbane. Den dag i dag kan man se spor etter denne virksomheten oppe under taket.

Så i dag, når norske, europeiske og andre eksotiske smaker blander seg mellom teglsteinsveggene her, kan man trygt si at Vulkans rolle som brubygger slett ikke er forbi.

Neste artikkel

Høyre: – Det kommer støtte til matfestivalene