Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Miljøvern + landbruk = sant

For å ta vare på naturen, må vi være glad i den. Og for å bli glad i naturen, må vi bli kjent med den.

Kjent med naturen: Miljøfilosof Trine Antonsen mener landbruksaktiviteter utvikler forståelsen av bærekraft. Her får landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) og politikerne Lan Marie Nguyen Berg (MDG) og Trine Skei Grande (V) prøve seg på jordet til Oslo-bybonde Andreas Capjon. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Kjent med naturen: Miljøfilosof Trine Antonsen mener landbruksaktiviteter utvikler forståelsen av bærekraft. Her får landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) og politikerne Lan Marie Nguyen Berg (MDG) og Trine Skei Grande (V) prøve seg på jordet til Oslo-bybonde Andreas Capjon. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix

Spørsmålet er når vi lærer mest om naturen: Ved strabasiøse turer til ubebodd villmark? Eller ved å dyrke egne poteter og salat i en pallekarm?

Forholdet mellom miljøvernere og bønder er ofte anstrengt, selv om begge parter har hjerte for både landbruk og miljø. De finner hverandre i allianser når det er snakk om å verne sårbare områder mot oljeboring. Men det butter i rovdyrspørsmål og mange debatter om bruk og vern. Ligger det en forklaring i miljøfilosofiens definisjon av hva som er verdifull natur?

Dersom idealet er villmark, uberørt natur, vil enhver form for landbruk være et problem, uavhengig om det er landbruk med fabrikklignende drift eller landbruk med utgangspunkt i de rammene naturens setter. Den internasjonale bevegelsen for rewilding, gjeninnføring av villmark med blant annet rovdyr, argumenterer dels for et sentralisert industrilandbruk, for å frigjøre areal for mer villmark.

Den ferske filosofiske doktoravhandlingen av Trine Antonsen introduserer en retning som utfordrer miljøfilosofiens idealisering av uberørt natur. Hun mener filosofien kan utvide vår forståelse for hva som er det gode liv ved å anerkjenne at vi er avhengige av naturen for å få mat. Men hvordan skal vi lære det?

Den uberørte villmarka gir ingen svar, den lærer oss ikke noe om hvor avhengig vi er av naturen, og dessuten finnes det knapt uberørt natur mer. Hun hevder det er gjennom landbruket vi kan erfare naturen, og få nye holdninger og en bedre forståelse for forholdet mellom mat og samfunn.

Gode bønder har alltid visst at de er avhengige av omgivelsene, av naturens og årstidenes rytmer og det som er spesielt for et sted. Landbruket kan lære oss om grensene naturen setter. Forutsetningen er et landbruk som ikke er frikoblet fra naturens og stedets rammer, slik det ofte er i dag også i Norge, men fortsatt er et intakt økosystem. Avhandlingen kan leses som en impuls til å tenke nytt både for miljøbevegelse og bønder, og finne et ståsted for å bygge allianser.

Antonsen bruker begrepet «agrarianisme», som er vanskelig å oversette til norsk, og avhandlingen kan foreløpig leses bare på engelsk. Begrepet beskriver landbrukets rolle i lokalsamfunnet og brukes politisk, for eksempel i forbindelse med landreformer som har som mål å bryte ned landbruksstrukturer fra kolonitida. Antonsen nevner bevegelsen La Via Campesina, som også Norsk Bonde- og Småbrukarlag er med i.

Det er ikke uberørt villmark, men landbruket som lærer oss hvor avhengig vi er av naturen.

Annonse

I filosofien brukes agrarianisme til å beskrive det gode, verdibaserte liv. Antonsen argumenterer for at alle kan delta i «agrare praksiser», landbruksaktiviteter, for å oppleve naturen og bli glad i den. Det betyr ikke at alle skal bli bønder. Selv har hun erfaring fra andelslandbruk. CSA – Community Supported Agriculture vokser i omfang over hele verden.

Andre praksiser er bondens marked, bylandbruk, skolehager og grønnsakhager. Måten vi spiser er også en slik landbruksaktivitet. Når vi spør hvor maten kommer fra og velger lokal mat, bryter vi med supermarked-logikken hvor alle matvarer er tilgjengelig til enhver årstid. Trenger vi epler fra Argentina i juli, når det snart bugner på norske epletrær?

Stadig flere tenker slik. Agrare aktiviteter sprer seg som ringer i vannet. Høner i villahager, urtedyrking på balkongen og økologiske matkasser. Vi vil vite navnet på bonden, eller dyrke selv. Mange avfeier trenden som en forbigående mote, mens den «virkelige» maten fortsatt skal komme fra et industrielt og «konkurransedyktig» landbruk. Men det er ikke sikkert de nye agrare praksisene er noe som forsvinner neste sesong.

Antonsen ser den nye interessen for landbruksaktiviteter som en bevegelse nedenfra. En bevegelse som nå er i ferd med å nå akademia, også i Norge. Selv har hun hentet inspirasjon fra amerikanske tenkere. Som Paul B. Thompson, som går inn for å gjenopplive agrare idealer for å utvikle vår forståelse for bærekraft. Hun siterer flere filosofer og forfattere. Norsk debatt trenger slike impulser, hvor landbruket betraktes fra nye vinkler.

Landbruk kan ikke reduseres til tall på et regneark i en (foreldet) økonomisk teori. Det handler også om filosofi, verdier og holdninger, om hvordan vi lever våre liv på en sårbar klode. Mer agrare praksiser blant folk flest forutsetter en nyorientering både i landbruket og miljøbevegelsen. Den tyske avdelingen av Verdens Villmarksfond WWF laget nylig en studie om meitemarken. Det lover bra.

Neste artikkel

Borch vil ha mål om 90 prosent norsk matkorn: – Ambisiøst