Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mattilsynet som lakselobbyist

Når kjøpte du laks sist? Nei, jeg spiser ikke oppdrettslaks mer. Slik går samtalen etter hvert som fortellingen om den rene, sunne norske laksen slår nye sprekker.

Laks: Det gjelder å bevare den norske laksens gode rykte. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Men kritiske artikler om bruk av miljøgifter og annen tvilsom praksis får liksom aldri skikkelig gjennomslagskraft. Er det fordi det er for overveldende å legge seg ut med en så mektig eksportnæring? Også jeg synes det er enklest å gå i en bue rundt laksehylla i butikken, og ellers holde kjeft.

Men nå er det også en annen fortelling som er i ferd med å bryte sammen: At Norge er en pådriver internasjonalt for ren mat. Tvert imot har Norge i 20 år arbeidet systematisk i EU for mer miljøgifter i laksefôr, ifølge en ny laksekritisk artikkel i Morgenbladet og magasinet Harvest. I Brussel synes Mattilsynet å være en viktig pådriver for høye grenseverdier, når laksenæringa ber om det.

Vi er ellers så vant til å høre at Norge ikke vinner fram i Brussel, at vi sitter på gangen, at ingen hører på oss, at det ikke var mer å oppnå, at de gode norske verdiene, idealene og meningene måtte gi tapt. Denne fortellingen er bekvem både for EU-kritiske og EU-begeistrede.

Her kan du lese svaret fra Sjømat Norge: Trygg mat!

Dokumentaren i Morgenbladet viser at norske byråkrater og andre lobbyister tvert imot er eksperter på å argumentere i EU, at de kan spillet, vet hvordan de danner allianser og jobber målrettet for å få gjennomslag for laksenæringas ønsker i de ulike instansene for mattrygghet i EU.

Artikkelen bygger dels på Mattilsynets egne referater. Det legges lange løp for å få gjennomslag. For eksempel da laksenæringa ønsket høyere grenseverdier for plantevernmiddelet endosulfan, altså mer gift. Middelet ble et problem da laksen begynte å spise mindre fôr fra havet og mer soya, med endosulfanrester. Stoffet skader ifølge artikkelen nervesystemet og det endokrine system (hormonproduksjon).

En lang rekke instanser ble involvert i det langsiktige arbeidet for å få EU med på å øke grenseverdien: Mattilsynet, Nifes (som nå er en del av Havforskningsinstituttet), Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VMK), Sjømat Norge og Norges forskningsråd. – De brukte flere år på forskning på Nifes, for å gi den vitenskapelige dokumentasjonen Norge trengte for å heve grenseverdiene, sier Ole Taugbøl, som kom inn som ny seksjonsleder i Mattilsynet: Men det var ingen god sak, tenkte jeg, å jobbe for en høyere grenseverdi på en skadelig miljøgift.

Annonse

I Brussel er Norge pådriver for høyere grenseverdier for miljøgifter.

Hvorfor sa han ikke fra? Fordi han var ny i jobben. Taktikken fra Norge var lagt. Grenseverdien ble tidoblet, mens det norske ønsket var en tjuedobling. Omtrent samtidig ble endosulfan forbudt globalt.

Tilsvarende taktikker er brukt ved en lang rekke miljøgifter hvor Norge har ønsket høyere grenseverdier enn de som gjelder i EU: Kvikksølv, arsen, dioksiner, ethoxyquin. Det gjelder å skaffe seg en forskningsrapport som underbygger det norske synet. Seirene for høyere grenseverdier blir ikke feiret offentlig. Ingen sier: Hurra, vi vant fram i Brussel. Det gjelder å bevare laksens gode rykte.

Norsk næringsliv jobber til forveksling likt med internasjonale konsern med lobbyister for å påvirke EU. Det er det samme samrøret mellom næring og byråkrati og de samme svingdørene for stol- og rollebytte. Folk flest skal ikke involveres i slike kompliserte saker. Ekspertene skal ordne opp for oss og vi skal stole på dem.

Mattilsynet har vært i hardt vær i det siste. Standardsvaret på alle anklager er at det eneste som teller er at maten er trygg. I EU synes Mattilsynet å forveksle kravet om trygghet med kravet om å ivareta økonomiske interesser. Mattilsynet slår hardt ned på salg av ren, fersk, men upasteurisert melk fra norske beiter. I Brussel går det samme tilsynet lakseindustriens ærend. Det er forskjell på en liten bonde og en milliardnæring.

Grenseverdier er noe veldig tøyelig og er blitt et sesam for lobbyister. Et annet sesam er ordet «kunnskapsbasert». I dragkampen om miljøgifter, pesticider inkludert, gjelder det å få produsert en studie som underbygger eget syn, og samtidig diskreditere andre studier. Slikt har vi hørt mye om fra EU de siste årene. I Norge er vi naive og tror at myndighetene er der for å passe på oss.

Etter avsløringene rundt lakseindustrien har vi tapt uskylden. Nå kan vi begynne å spørre hvorfor vi i det hele tatt skal spise dyr som har spist fôr med gift i. Vi må også spørre hvor lenge laksen fra norske fjorder kan kalles norsk mat.

Neste artikkel

Det er ingen grunn til å stemple Sp som klimasinke