Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kari Gåsvatn: Hvem skal eie bondens data?

Det ligger mye digital informasjon i en traktor. Hvem eier informasjonen?

Moderne landbruksmaskiner: De selges som digital frelse, men samler også informasjon som er gull verdt når konserner slår seg sammen.  Colourbox
Moderne landbruksmaskiner: De selges som digital frelse, men samler også informasjon som er gull verdt når konserner slår seg sammen. Colourbox

Digitalisering selges som frelse for landbruket. Konserner står i kø for å forsyne bonden med dingser som forteller når hun skal så, gjødsle, sprøyte og høste, som kan sjekke været og jorda og bidra til å drive «klimasmart». Det framstilles som hjelpemidler, men maskiner med dingser samler også data. Det ligger mye digital informasjon i en traktor. Hvem eier informasjonen?

Og hva betyr det – for bonden og forbrukeren – når de som samler informasjon fra verdikjeden, blir færre og større? Den planlagte fusjonen mellom Bayer og Monsanto er bare en flik av et større bilde, med en massiv og uoversiktlig bølge av fusjoner og oppkjøp i hele kjeden fra åker til tallerken.

• Les flere kommentarer av Kari Gåsvatn her.

Dagligvarekjeder, maskinfirma, såvarekonserner og sprøytemiddelgiganter driver med såkalt vertikal og horisontal integrasjon. For eksempel når Amazon kjøper opp økologikjeden Whole Foods. Med sentralisering samles enorme mengder data både om privatforbruk og landbrukspraksis under samme tak.

Pat Mooney, kjent kanadisk kritiker av agrar-industrien (og tidligere mottager av den alternative Nobelprisen) mener hovedhensikten med sammenslåingene ligger nettopp her. – Konsernene vet ofte mer om bonden enn bonden selv. Den som kontrollerer Big Data, kontrollerer også markedet, som han sa på et pressemøte i Berlin forrige uke. Han har ledet arbeidet med en ny rapport om maktkonsentrasjon i agrar- og matsektoren – «Too big to feed» – utgitt i regi av IPES – et ekspertpanel for bærekraftig mat.

Rapporten advarer om at mega-fusjonene presser bondens inntekt nedover. Samtidig blir det mindre mangfold både av såvarer og genetisk variasjon av husdyr. Systemet blir mer sårbart og bonden mer ufri. Det er også til ettertanke at bonden og forbrukeren blir fotfulgt og registrert. Mens det er vanskelig å spore ingredienser i forbindelse med matskandaler.

Aller vanskeligst er det å spore makta. Den gjemmer seg. Før var det mulig å få informasjon fra konsernene. Det er blitt mye vanskeligere nå, ifølge Mooney. Informasjonsmonopol kan gjøre det mulig å forutse matkriser og i verste fall manipulere kriser for å øke profitten, advarer han.

«Bonden og forbrukeren kan fotfølges, men makta gjemmer seg bak uoversiktlige fusjoner.»

Annonse

Konsernmakt er et hovedpunkt for motstanden mot nye handelsavtaler. Så hvorfor tar konsernene risikoen forbundet med enda mer negativ oppmerksomhet nettopp nå? Pat Mooney tror det er fordi det haster med å få kontroll over informasjonen fra hele kjeden for mat og landbruk.

Konkurransemyndighetene ser bare enkeltsaker. Derfor kan Bayer selge deler av virksomheten til BASF, og regne med å få godkjent oppkjøpet av Monsanto. Helheten blir ikke vurdert. Regjeringene i enkeltland våger ikke å sette ned foten. De tror på fortellingen om at det er de store konsernene som ernærer verden og at vi trenger industrilandbruket for å overleve. Det er en fortelling som ikke bygger på fakta, ifølge Mooney og hans medarbeidere i ETC Group, en organisasjon som arbeider internasjonalt for et bærekraftig og sosialt ansvarlig landbruk.

Hele 70 prosent av verdens befolkning får nemlig maten fra det ETC Group kaller The Peasant Food Web. Bare 30 prosent blir ernært av den industrielle matkjeden (The Industrial Food Chain). Når det gjelder fordelingen av areal, er det omvendt. «Bondeveven» har bare 25 prosent av landbruksarealet, mens industrikjeden har 75 prosent, ifølge ETC Groups. FN bruker nå også disse tallene.

For hver dollar industrilandbruket får i støtte, må det brukes to dollar for å rydde opp i skadene som følger med slikt landbruk (ETC Group). Billigmat er dyrt. Det underbygges av en annen fersk rapport fra IPES som konkluderer med at industrimaten gjør oss syke. Både fordi det er helseskadelige forhold i produksjonen, fordi miljøet blir forurenset og fordi maten selv er usunn. Feilernæring er blitt et større problem enn sult.

Norge har (ifølge Too big to feed) investert i alle de «seks store» agrarkonsernene, Monsanto, Bayer, Dow, Dupont, Syngenta og BASF. Som oljenasjon tjener vi (muligens) på mega-fusjonene og oppsamlingen av data. Men hva med Norge som landbruksland? I beste fall er det en interessekonflikt. I verste fall gjør sløvhet at vi underlegger oss den industrielle og overvåkende verdikjeden.

Rapporten «Too big to feed» anbefaler en ny konkurranselovgivning i FN-regi, for å hindre mega-selskaper. En slik lov kunne bli et effektivt middel for å stanse monopolisering. Men det haster. Det trengs samtidig utvikling av modeller for dyrking og salg av mat under radaren på dem som vil fotfølge oss ut på åkeren og inn på matbordet.

Neste artikkel

42.700 kreft-søksmål mot Bayer og Roundup