Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kari Gåsvatn: Fri flyt som blindgate

Et vanlig argument for soyaimport til norsk landbruk har vært at det er bedre å importere soya enn biff. Nå kan vi måtte gjøre begge deler.

Mercosur: Norsk landbruk i spill. Hvem vil tjene på avtalen? Bildet er fra en større farm i Patagonia, Argentina. Foto: Martin Schneiter / Mostphotos

EFTA-forhandlingene med de søramerikanske Mercosur-landene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay er straks i gang og norsk landbruk er i spill. Soya-strategien har vært en blindgate for Norge. Frihandelslogikken er en blindgate for verden. Spørsmål om klima, menneskeretter, matsuverenitet og FNs bærekraftsmål blendes ut i handelsavtaler.

EU forhandler også med Mercosur-landene. Også EU er havnet i en blindgate. Iveren etter å skaffe nye markeder verden rundt for landbruksprodukter blir en boomerang når det åpnes for import til EU av store mengder kjøtt og sukker. Det hjelper lite for EU å bli kvitt litt av berget av melkepulver.

EU planlegger handelsavtaler også med Australia og New Zealand. Det betyr enda mer fri flyt av kjøtt og melkeprodukter til EU. Den aggressive eksport-strategien slår tilbake og viser at mat ikke egner seg for fri flyt.

Frakt av billigmat mellom kontinenter bryter med alle forstillinger om kortreiste kretsløp og matsuverenitet. Det er absurd når mat sendes fra land med sult til land med penger. Denne typen frihandel går i praksis ut på å befeste nyliberalismen i stadig flere land.

Det er flau retorikk når NHOs Tore Myhre ifølge Bondebladet snakker om at «vi bringer norske verdier ut». Like vagt er det når han snakker om nødvendigheten av markeder for norske eksportbedrifter.

De bedriftene det er snakk om, er alt på plass i Mercosur med sine investeringer. Små og mellomstore bedrifter som produserer for norske markeder, har ingen ting å vinne på Mercosur. Med billig biff fra Brasil vil det bli kroken på døra flere steder i den norske verdikjeden.

Brasil er verdens største soyaeksportør og verdens største kjøtteksportør. En forutsetning for de to rekordene er hogging av regnskog, med oppheting av atmosfæren, ødelagt artsmangfold, fordrivelse av småbønder og sykdom og skader som følge av sprøyting av åkrene.

Big Meat kommer ikke fra dyr på beite, men fôres med soya i dyrefabrikker. Ifølge en artikkel i den tyske avisa Bauernstimme øker avskogingen samtidig som tvilsomme storfefarmer og illegale slakterier brer seg utover. Det er slikt vi burde diskutere før forhandlinger med norsk landbruk i potten.

Erna Solberg var bekymret for den norske kuas effekt på klimaet. Hva tenker hun om det brasilianske landbrukets påvirkning på klimaet?

Mat sendes fra land med sult til land med penger.

Annonse

Fri flyt er ingen naturlov som er overordnet alle andre hensyn. Handel må være rettferdig for at den skal være fri. Handelsavtaler kan ikke lenger få leve sitt eget liv, frakoblet alt vi ellers er opptatt av. Derfor er det også sterk motstand mot alle handelsavtalene EU prøver å lirke på plass, og som EFTA og Norge vil kopiere.

De store aktørene som vil tjene penger på avtalene, har det derfor travelt for å komme motstanden i forkjøpet. CETA er trådt i kraft før avtalen er ferdig vedtatt.

TTIP er beleilig lagt på is med Trump som den ideelle avledningsmanøver. De store aktørene kan håpe at irritasjon over Trumps uberegnelige handelskrig kan myke opp motstanden mot TTIP før avtalen relanseres. Kritikerne vil ikke bli identifisert med Trump.

All støyen rundt stål og aluminium kan dessuten lede oppmerksomheten bort fra de andre avtalene. Men Trumps agenda har selvsagt ikke noe felles med motstanden hos dem som er opptatt av miljø, menneskeretter, klima og rettferdighet og krever standarder for slikt inn i handelsavtalene.

EU er ikke uberørt av kritikken mot handsavtalene. Det verserer et forslag om et eget kapitel om arbeidslivsstandarder, som vedheng til framtidige handelsavtaler i EU-regi. Bernd Lange, tysk SPD-representant og leder for handelskomiteen i EU-parlamentet, forsvarte nylig forslaget på et møte i Berlin.

Entusiasmen er begrenset i globaliseringskritiske sivile organisasjoner. Vedhenget kalles en grønn sengeforlegger og tannløs tiger som ikke går til kjernen av problemet. For kan en avtale være bærekraftig når den trenger et eget bærekraftkapitel som vedheng?

Hvorfor skal Norge gå i EUs fotspor og selge ut deler av landbruket uten å vite hva vi får igjen? Hvem trenger Mercosur? Først og fremst det industrielle landbruket i Sør-Amerika. En type landbruk som fører til sult, sykdom og undertrykking i lokalbefolkningen. Når det gjelder soya har Norge skjøvet debatten under teppet.

Desto større grunn er det til å snakke om klima, miljø og menneskeretter nå når vi skal importere biff i tillegg til soya.

Neste artikkel

Nei til EU vil ut av EØS innan 2025