Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Under er dømt til å lykkes

To helt forskjellige opplevelser denne sommeren får meg til å drodle litt rundt fenomenet «å spise på restaurant.»

Det nærmer seg: Restaurant Under ligger endelig der den skal ligge, ti kilometer fra Lindesnes fyr og fem-seks meter under havets overflate. Neste år kan Norge by på en restaurantopplevelse i verdensklasse. Foto: Per A. Borglund

Selv spiser jeg nok oftere på denne måten enn folk flest, selv om stedet der jeg bor er kjemisk fritt for etablissementer å stikke innom for en matbit. Denne skjebnen råker mange som bor på bygda. Det jeg savner mest og stadig like intenst fra livet i byen er å kunne bråbestemme meg for å stikke ut og få litt mat i skrotten uten først å måtte romstere i eget kjøkken.

Det er naturligvis mitt litt spesielle yrke som gjør at jeg stadig sitter ved bord med hvite duker og velger fra en mer eller mindre spennende meny. Det var da også som en del av jobben min at jeg i sommer satt ringside (på hyggelige Lindesnes Havhotell) da det ble skrevet et nytt kapittel i norsk restauranthistorie i den lille bygda Båly, bare noen kilometer fra Lindesnes fyr i Vest-Agder.

Tenk å sitte trygt og godt på havets bunn og nyte sin sjømat og avkjølte Chablis!

Per A. Borglund

Natt til 27. juli ble restaurant Under sjøsatt. Sjøsatt? Ja, og det bokstavelig talt. Med et brak klokka halv to om natten ble den flere hundre tonn tunge betongkolossen frigjort fra lekteren der den ble støpt, og slept de få meterne til stedet der den skulle senkes neste dag.

Ja, for Under er nettopp en undervannsrestaurant. Snaut seks meter under havets overflate skal spisegjester fra hele verden kunne nyte sin sjømat mens de kikker ut på livet i havet. Unders store attraksjon (bortsett fra det kulinariske tilbudet) vil være utsikten, besørget av et gigantisk vindu ut til kong Neptuns rike.

Jeg håper de maritime innbyggerne her vil være samarbeidsvillige og PR-kåte når den tid kommer, og Under neste vår åpner dørene for sine første gjester.

For vi går naturligvis ikke på restaurant bare for å få mat, helst mat som er så god eller avansert at vi kanskje ikke greier å prestere maken hjemme hos oss selv. Vi ønsker oss god service, at vi blir ivaretatt og får en følelse av å oppleve en dose luksus.

Gjennom årene løp har jeg – ahem – tatt vare på en del menyer fra diverse spisesteder jeg har vært innom.

Per A. Borglund
Annonse

Og vi vil altså la oss fascinere av spektakulære omgivelser. Hvor mange restauranter er ikke nettopp bygget eller etablert på steder med utsikt, enten det er høyt oppe i et tårn, i åssiden, på fjelltoppen eller på bryggekanten. Jeg husker selv med stor glede tilbake på restaurantopplevelser om bord i skip, på uterestauranter med utsikt mot Stillehavet og inne i noe som roterte sakte rundt og ga meg et 360 graders overblikk over en eller annen storby.

Nå er jeg overbevist om at investorene bak undervannsrestauranten Under på Sørlandet også har skyhøye kulinariske ambisjoner med sin nye restaurant, som blir den eneste i sitt slag i Europa. Under har kostet sine 50-60 millioner, og må fylles med et kjøpesterkt publikum hver bidige dag for å lønne seg. Men toppen på kransekaka her vil uansett bli det uvanlige, oppsiktsvekkende og utrolige med plasseringen.

Tenk å sitte trygt og godt på havets bunn og nyte sin sjømat og avkjølte Chablis! Jeg tror at Under er dømt til å lykkes, gitt at maten blir i stjerneklassen og prisen på restaurantopplevelsen blir tilstrekkelig høy. Restauranten må bli en internasjonal snakkis og et trekkplasser for pengesterke opplevelsesturister fra hele kloden.

I 1978 kostet en porsjon wienerschnitzel med erter 25 kroner.

Per A. Borglund

Så var det opplevelse nummer to. Gjennom årene løp har jeg – ahem – tatt vare på en del menyer fra diverse spisesteder jeg har vært innom. Og i sommer kom jeg over denne merkelige samlingen av mer eller mindre fettede minner, liggende i en eske i garasjen.

I 1978 kostet en porsjon wienerschnitzel med erter 25 kroner hos Thorvald Meyers kafé på Grünerløkka, mens en meny fra Teddys Softbar i Brugata i Oslo frister med baconburger til 145 kroner og 2 cl absint til 48 kroner. En skitten, plastlaminert meny fra Schous Mat & Vinhus (vi kalte stedet bare Schoushallen) vitner om en tid med svinefilet Oscar, stekt ørret surret i rømme og biff med løk som favoritter. Julemenyen fra Dovrehallen i Storgata røper at det også i 2014 var både lutefisk, ribbe, pinnekjøtt og kalkun å få.

Noen litt mer eleverte minner kommer i form av menyene fra Engebret Café, Refsnes Gods og Hurtigruten, der jeg i sin tid mutters alene satte til livs en kongekrabbemiddag som var stor nok til å mette fire mennesker.

Siste nostalgiske funn er menyen fra min mangeårige nabolagsrestaurant i Oslo, Jarlen restaurant i Åkebergveien. Der kunne du få stekt hvalbiff med løk og kokte poteter til en drøy hundrelapp hver søndag.

Da snakker vi middagslykke ute på by´n helt uten at noen tar seg vann over hodet.

Neste artikkel

Kvifor straffe dei som bur nærast krafta?