Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lykken i livet er laftet

«Stabbur, fra gammel tid et forrådshus på den norske bondes gård, gjerne hevet opp på stabber for å holde mus og rotter ute.»

Staselige: Finnes det noe vakrere? Disse to stabburene, som er kopier av eldgamle bygg, befinner seg i Rauland i Telemark. Dette er norsk arkitektur og håndverk på sitt aller ypperste. Foto: Per Borglund
Staselige: Finnes det noe vakrere? Disse to stabburene, som er kopier av eldgamle bygg, befinner seg i Rauland i Telemark. Dette er norsk arkitektur og håndverk på sitt aller ypperste. Foto: Per Borglund

Si hva du vil om Store norske leksikon, men en knusktørr redaktør der i gården kan ta både romantikken og mystikken ut av det meste. For meg er stabbur et vakkert ord, og det er min favorittbygning. Allerede som liten var jeg fascinert av disse store, tunge og mørke husene som stod rundt omkring på gårdene. Alle som én så de eldgamle ut. Hva var det på innsiden?

Det er snart 50 år siden min far «kom hjem» med et stabbur. Hukommelsen vil ha det til at han hadde gjort en håndverksjobb et sted oppe i Gudbrandsdalen, men bonden kunne ikke gjøre opp for seg. Saken ble løst ved at ett stykk demontert laftekasse ble fraktet til Toten og stablet sammen igjen. Stokk for stokk ble til et vaskeekte stabbur. Vi ungene fikk et fint sted å leke, men det skulle bli bedre. Senior begynte å salte og speke griseskinker. Råvarene kom fra eget fjøs og hadde navn.

Det ble starten på noen heseblesende år, der den kroniske utfordringen var å finne den hersens stabbursnøkkelen. I det øyeblikk den var lokalisert gjaldt det å snike seg ut på stabburet og skamskjære de forlokkende skinkene. Min salige fars foretrukne avstraffelsesmetode begrenset seg til grov kjeft. Derfor overlevde vi disse sesongene uten særlig varige mén (annet enn et kraftig utvidet ordforråd), min bror og jeg.

Men drømmen om et eget stabbur ble aldri borte. Da jeg for noen år siden flyttet og fikk en egnet tomt, bød det seg raskt en mulighet. En bonde i nabolaget ville gjerne kvitte seg med et stabbur. Et skikkelig fint stabbur. Prisen var det heller ikke noe å si på. Problemet lå i at vekten på bygget ble beregnet til elleve tonn, pluss takstein. For én ting var klart: Stabburet måtte flyttes som hel ved. Hvis ikke hadde det vært snakk om et vanvittig mye større prosjekt.

Prosjekteringen tok ett år. Kommunen sa tvert nei, men sa ja i det øyeblikk de fikk spørsmål om hvorfor de sa nei. Naboene skal underlig nok ikke spørres når man skal smekke et fem meter høyt hus på plenen. Fundamentet var grei skuring. Den dagen mobilkrana og traktoren skulle i sving satt jeg på hytta 13 mil unna og beit negler og drakk øl. En myndig nevø hadde beordret meg pokker i vold den dagen. Flytteoperasjonen var komplisert nok om ikke jeg skulle fly engstelig i veien.

Annonse

Åkkesom. I dag står det der, «det mest synlige tegn på oppbevaring av mat i Norge historisk sett», som Astri Riddervold skrev det i sin bok Spekemat. Hun påpekte at stabburet har flere hundre års tradisjon her i landet, selv om fryseboks og kjøleskap gradvis overtok etter 2. verdenskrig. Man behøvde ikke lenger en egen bygning for å ta vare på maten.

Grisens fete bakdel har fått kjenne årstidenes skiftende temperaturer og luftfuktighet i sakte sykluser.

Men vent nå litt. For det var nettopp dét jeg trengte. I min nye tilværelse som bygdetulling hadde jeg allerede lekt litt med å speke egne skinker, men det var noe galt med omgivelsene. Spekk og kjøtt tørker kanskje like godt i en garasje, men det er ikke slik det skal være. En stor, god spekeskinke skal henge bak laft. I et rom der det ikke er bensinkanner, kantklipper, tråsykler, truger og utemøbler. Ei skinke trenger et stabbur, og motsatt.

Så nå har brikkene falt på plass. I hagen, jeg velger å kalle det på tunet, står det et digert, staselig toetasjes stabbur. Det har til og med fått sine obligatoriske elghorn (ekstrautstyr) på fasaden. Stabburshella er på plass, forsiktig lirket på plass av byggelederen jeg nevnte. Den ble håndplukket, ferdig levert med mosekant. Oppe i 2. etasje kan jeg sove bak tykke tømmervegger, eller innlosjere gjester. Jeg kan sitte på svalgangen utenfor og kikke ut på tomta mi. Det er i grunnen fortere gjort enn det kan høres ut som.

Men det er nede i 1. etasje at magien utspiller seg. Hvert år får jeg levert tre lubne skinker fra Stølsvidda i Valdres. Knut Ødegaard kommer selv med dem, og de rå skinkene på 14-18 kilo blir tørrsaltet i egne baljer. I min barndom ble skinkene saltet til døde i lake. De skulle tross alt være «ferdige» til gjøken gol ved sankthansleite den kommende sommeren. Skinkene var skummelt salte.

Jeg er mer dristig, moderne og samtidig nennsom: To døgn i grovt salt per kilo har vist seg å være nok. Forutsetningen er at skinkene får henge lenge nok etterpå, minst gjennom to vintre. I vår skal det skjæres i ei skinke som har bodd bak sine nye, tykke og beskyttende laftevegger i tre sesonger. Grisens fete bakdel har fått kjenne årstidenes skiftende temperaturer og luftfuktighet i sakte sykluser. Den har frosset og tint flere ganger. En slik tålmodig konservering gir en fabelaktig smak.

Lykken i livet er ikke bare laftet, den er også speket.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kostbar bingo