Særlig trist er det for miljøbevegelsen og kampen for å redde klima og natur. Når MDG vil forpakte bort klimaspørsmålet til EU, undergraver partiet egne ambisjoner om naturvern og grønn omstilling i kommunene. Så seint som i oktober 2022 vedtok landsstyret i MDG at «Kommuner bør prioritere bærekraft og klimahensyn i anbudsprosesser» og at «det skal legges til rette for å kjøpe lokalprodusert mat».

Les også

Den nye Ja-sida burde også omfatte et progressivt, moderne SV

Allerede i EØS er lokale prioriteringer som utfordrer konkurranse- og anbudsreglene ofte ulovlige. I EU er handlingsrommet enda trangere.

I sin politikk for nordområdene (2020) sa MDG at partiet «vil sikre at norske naturressurser forblir fellesskapets eiendom og gir grunnlag for lokal og nasjonal verdiskaping. Vi vil innføre hjemfallsrett til naturressurser som eies av fellesskapet slik at private aktører verken kan sitte på bruksrett til evig tid eller kapitalisere på salg av slike rettigheter». Vet ikke MDG at EU har utfordra hjemfallsretten?

MDG mente også (i 2020) at Svalbardsonen (fiskerivernsonen) «bør omgjøres til et internasjonalt verneområde for fred, marint vern og forskning». Når EU i dag utsteder ulovlige fangstlisenser for egne fartøy i Svalbardsonen, hvor enkelt tror partiet det blir å forhindre dette hvis Norge er underlagt EUs felles fiskeripolitikk?

EU-pillen ble sukret med et vedtak om å jobbe for at Norge skal søke «forhandlinger med EU» om et medlemskap.

Det er reint skuebrød. Når EU forhandler med søkerland, dreier det seg ikke om pruting om gunstige særvilkår. Forhandlingene dreier seg om hvorvidt et kandidatmedlem oppfyller alle vilkårene i EU-traktatene og om de innfrir vilkåra for å innføre euroen. Norge oppfyller alle. Ferdig snakka.

Resonnementet er spesielt, for å si det pent.

Brussel er krystallklare på at ingen land skal kunne «plukke kirsebær» i EU-hagen. Prinsippet er enda mer ufravikelig for medlemsland enn for «utenforland». Hvis MDG-leder Arild Hermstad tror at EU vil gi unntak fra unionens utskjelte fiskeripolitikk eller at norsk sokkel forblir norsk, må han tro om igjen. For landbruket blir det i høyden snakk om overgangsordninger og kanskje noen regionale tilskudd for jordbruket nord for polarsirkelen.

Hovedargumentet for et medlemskap er EUs såkalte grønne giv for klima og miljø. Det MDG ikke får til på hjemmebane i Norge, skal tvinges igjennom ved hjelp av EU-direktiver.

Da burde det være et paradoks for MDG at EUs grønnmalte prosjekt innbefatter enorme naturinngrep, enten vi snakker om vindkraftutbygging eller storsatsing på mineraljakt og gruvedrift til lands og på sokkelen. Ambisjonene kolliderer fullstendig med anbefalingene fra det internasjonale Naturpanelet. Konsekvensene for miljøet er uoverskuelige. Det er også bemerkelsesverdig at et parti med miljø i navnet omfavner en militarisering og opprustning av Europa som savner sidestykke i nyere tid.

Les også

Une Bastholm skal ha ros for sin tydelighet: Leve ulven, ned med folkestyret

Et norsk EU-medlemskap innebærer å gi avkall på norsk suverenitet rund baut, i langt høyere grad og på mange flere områder enn dem EØS-avtalen omfatter.

Hvis MDG virkelig er opptatt av selvråderett slik at Norge kunne bli et miljø- og klimapolitisk foregangsland der internasjonal solidaritet står i sentrum, ville det åpenbare svaret være å si opp EØS-avtalen. Dessverre vil MDG erstatte internasjonal solidaritet med europeisk solidaritet. Det er ikke samme sak!

Partileder Arild Hermstad peker på at vi i dag «abonnerer på EU-politikk som norske kommuner må forholde seg til hver dag uten å kunne påvirke». Det har han rett i. Skal man ta hans øvrige argumentasjon på alvor, skulle man tro at MDG er strålende fornøyd med dagens tilstand der Norge svelger unna EU-politikk.

Istedenfor trekker Hermstad den eiendommelige slutning at «EØS-avtalen vi har i dag truer selvråderetten mer enn et mulig medlemskap».

Les også

MDG om nytt klimatiltak i jordbruket: – Dømt til å være begrenset

Han vil at Norge skal underkaste seg EUs klima- og miljøpolitikk til gjengjeld for lite mer enn én – 1 – prosent «innflytelse» i EUs organer, samtidig som han tilsynelatende fortviler over at norske kommuner tvinges til å abonnere på EU-politikk allerede med dagens EØS-avtale.

Resonnementet er spesielt, for å si det pent. Grønt og solidarisk er det i hvert fall ikke.