«En politiker tenker på neste valg. En statsmann på neste generasjon», skrev den amerikanske teologen og menneskerettighetsaktivisten James F. Clarke. Og i år er det stortingsvalg.
Bakgrunnen for årets turbulente jordbruksoppgjør kjenner vi: Etter bruddet mellom regjeringen og bøndene, kunne Stortinget for første gang på nesten fire år sikre et oppgjør fri for Frps stordriftsideologi. Venstre, Ap, Sp, KrF og SV satt rundt forhandlingsbordet i Stortinget. Så brøt Venstre ut, og valgte i stedet et flertall med Frp og Høyre som sendte oppgjøret tilbake til regjeringen, med noen bestillinger.
Som eneste parti ble De Grønne aldri invitert inn i forhandlingene i Stortinget. Det er først og fremst veldig merkelig. Næringskomiteens leder Geir Pollestad var gjort mer enn klar over at vi ønsket å bidra, etter både muntlig og skriftlig kontakt. Og en skulle tro at han ønsket seg en samlet og sterk opposisjon i en sånn situasjon – for folket og landbruket, mot regjeringen.
Pollestad visste også hva De Grønne ville forsvare i forhandlinger. Vi har foreslått det før: Stans i sentraliseringen, økt støtte til små og mellomstore bruk og senking av kvotetaket for melk; økt målpris på norsk korn, poteter, grønnsaker og frukt; økning i tilskudd til utmarksbeite, arealtilskudd for grovfôr og til økologisk jordbruk; innføre krav om tilgang på lokale fôrressurser for å motta støtte til store nyinvesteringer. Vi ville også kjempet for en høy ramme, det visste Pollestad. Hvert år den siste stortingsperioden har De Grønne foreslått den høyeste rammen for jordbruksoppgjøret, i år på 900 millioner kroner. Fordi det trengs.
For De Grønne med bare én stortingsrepresentant var det for så vidt praktisk å bli holdt utenfor, og å kunne fokusere på egne forslag, som tidligere år. Men som komitéleder var det både umusikalsk og dårlig politisk håndverk av Pollestad å ikke jobbe for en bred enighet. Det vil si, om han ønsket å tone flagg og ta kontroll.
Men det er slett ikke sikkert. Med landbruk som kjernesak, er det nok mer fristende for Senterpartiet å gå til valg med Venstre og regjeringen som fiender, enn å ta ansvar for et oppgjør på kort varsel og måtte inngå kompromisser med både seg selv og andre. Selv om nettopp det ville vært bedre for landbruket. Selv om det er det riktige å gjøre.
Eller handlet det om ulv? Nei, rovdyra er ikke tema i jordbruksoppgjøret. Forslag som De Grønne, Venstre og SV fremmet til regjeringens ulvemelding har Sp stemt ned for lengst: at kommunene i ulvesonen kan søke om midler til konfliktdempende og tapsforebyggende tiltak, etablering av et nasjonalt program for skadeforebyggende tiltak for beitenæringen, eller utprøving av risikobaserte erstatningsordninger.
Nei, jeg er redd årets oppgjør simpelthen avslørte hovedproblemet i norsk landbrukspolitikk: Politikere som ikke vil når de kan, eller tør når de skal. Til å ha ansvar for både dyrevelferd og jordbruk, skog, sjømat og annen næring som vi skal leve av i framtida, er næringskomiteen frustrerende tilbakelente og tannløse.
Når De Grønne tidligere år har oppfordret bøndene til å bryte etter statens elendige tilbud slik at Stortinget kan ta ansvar for oppgjøret, har Sp og Ap hver gang skjøvet «avtaleinstituttet» foran seg. Ifølge Pål Farstad var også avtaleinstituttet en grunn til at Venstre brøt ut i år. I en kronikk i Nationen nylig skriver han at «(..) oppgjøret var noe som partene burde avgjøre og ikke detaljstyres fra Stortinget.» Detaljstyring? Hva er viktigere en trygg mat?
Når regjeringens tilbud bryter med Stortingets mål, fyller ikke avtaleinstituttet funksjonen sin. I fire år nå har Bondelaget og Småbrukarlaget slett ikke forhandlet med staten, men med Frp. Mindretallsregjeringen har truet landbruket langs alle grunnpilarer. Bøndene har måttet prioritere hardt og defensivt, med lite rom for krav som kan styrke matproduksjonen. Til tider har det vært direkte uverdig.
Når regjeringen ikke forsvarer matsikkerheten og norsk selvforsyning, må Stortinget gripe inn, og de bør fortelle hele Norge hvorfor. Det er Stortingets plikt. Min konklusjon før valget 11. september er i alle fall klar: Næringskomiteen trenger færre politikere, og flere statsmenn!