Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta havet tilbake

De viktigste veivalgene vi står overfor som nasjon utspiller seg i havet.

Privatisert: Fiskekvoter og petroleumsiver skader vårt felles hav, skriver kronikøren. Foto: Cathrine Paus
Privatisert: Fiskekvoter og petroleumsiver skader vårt felles hav, skriver kronikøren. Foto: Cathrine Paus

De første bosetterne av området vi i dag kaller Norge, kom sjøveien og etablerte seg i fjæra og langs elvene etter hvert som isen trakk seg tilbake. Havet var eksepsjonelt rikt på liv. Sel, sjøfugl, skjell, fisk og en hval i ny og ne var det vanligste på menyen.

På samme måte som det rike havet ga de første menneskene grunnlag for liv, har havet siden gitt oss som nasjon store inntekter, og grunnlag for velstand, velferd og vekst.

Avhengighetsforholdet til havet har vært den røde tråd gjennom hele vår historie. Norge har alltid vært en havnasjon, og nordmenn har alltid vært et havfolk. Vår kystlinje er den nest lengste i hele verden, kun slått av Canada. Og langs hele vår kystlinje, med sine fjorder, øyer, nes og bukter, finner vi bosetting og tegn på aktivitet som strekker seg titusenvis av år tilbake i tid.

Noen av de viktigste veivalgene vi står overfor som nasjon handler om havet. Hvem skal eie havets marine ressurser, og hvem skal det det komme til gode? Skal vi fortsette å bruke de store milliardene fra fellesskapet på å holde liv i petroleumsnæringen, som er negativ for klima og miljø, eller satse fremtidsrettet?

Helt frem til vår tid har Norge klart det kunststykket å sikre havet som vår felles allmenning. Der andre land har privatisert verdiene som ligger både under og over havbunnen, har vi sørget for lover og konsesjonsregler som sikrer at verdiene ikke kan tas fra fellesskapet. Ideen har vært enkel og god, havet tilhører fellesskapet. Dette har sørget for livskraftige kystsamfunn, og velferd og vekst for alle.

Folkets eierskap har vært en enorm suksess. Dette undergraves i dag. Regjeringen fører en fiskeripolitikk hvor ungdommen prises ut, hvor kystsamfunnene ikke lenger har råd til å delta i fisket, hvor konfliktene rundt oppdrett, miljø og lokale næringsinteresser øker i omfang. Det blir stadig mer uklart hvem havet i realiteten eies av, når fiskekvoter blir pant i enorme låneopptak, og konsesjoner for havarealer kjøpes for enorme summer. Det er et forsøk på å skrive fellesskapet ut av havet.

Da regjeringen i fjor la frem sin havstrategi ble mange overrasket. Vi som trodde den skulle handle om det levende livet ble skuffet. Det var fortida som hadde forrang. En enkel opptelling i dokumentet viste at petroleum ble nevnt 90 ganger. Til sammenligning ble fiskeri nevnt 18 – og ordet fisker ble aldri nevnt. Den samme tendensen ser vi i regjeringens budsjetter. De forskningsprogrammene som har fått størst økning de siste årene er petro-programmene, og i Innovasjon Norge og øvrig offentlig støtte er petro-andelen minst like stor som før. Det grønne skiftet er en bløff.

"Havet tilhører fellesskapet. Dette har sørget for livskraftige kystsamfunn, og velferd og vekst for alle."

Annonse

I en tid med lave oljepriser og hvor alle land må omstilles til lavutslipp, fører regjeringen næringspolitikk hvor utbygging av nye oljefelt massivt subsidieres. De bruker felleskapets milliarder på petroleumsprosjekter det knapt er lønnsomhet i.

Klimaendringene gjør havet surere, mindre næringsrikt. Isen og fisken flytter på seg. Plutselig kan våre hav være langt fattigere enn de har vært. Og så forsøpler vi stadig mer. Plast utgjør 75% av alt observerbart avfall i havet. Mens en bomullsskjorte bruker et halvår på å brytes ned i havet, bruker fiskesnøret og engangsbleia 600 år på å forsvinne. Mikroplast, plastbiter under fem millimeter i størrelse, spises av dyreplankton, og tas opp i næringskjeden. Vi har det allerede på middagsbordet.

Veksten har vært eksponensiell siden 1950-tallet, og det anslås at innen 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet. Ja, Miljødirektoratet og mange andre jobber med saken, men alle vet at tiltakene til nå bare pirker i det stadig økende problemet.

Vi har vært gjennom en tid hvor statsmannskunst var å sitte stille i båten, la oljeinntektene strømme inn og ikke gjennomføre dyre reformer. Den tiden er over. Et skifte skjer ikke uten skifte i prioriteringer, fra petroleum til det grønne i alle virkemidler. Et storskala problem som plast forsvinner ikke uten storskala løsninger. Og havet forsvinner ut av hendene til kysten og nasjonen dersom ikke regjeringens liberaliseringsiver stanses. Dersom vi ønsker at havet fortsatt skal være levende, rikt og tilhøre folket, må vi vekke liv i havpolitikken igjen og ta havet tilbake.

Torgeir Knag Fylkesnes er en av fem faste skribenter i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre fire er Lene Westgaard-Halle, Geir Pollestad, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

Ønsker rødgrønt forlik mot sentralisering