Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta havet tilbake og jorda i bruk

Havet privatiseres og jordbruket sentraliseres. Den politiske utviklingen går i samme retning både til havs og til lands. Vi må snu trendene begge steder for å gjenvinne kontrollen, skriver SVs Torgeir Knag Fylkesnes.

Hav og jord: Kultur som har eksistert i bygd og kyst i hundrevis av år bygges ned. Bruken av hav og jord konsentreres og sentraliseres. Foto: Per K. Bjørklund/Nibio
Hav og jord: Kultur som har eksistert i bygd og kyst i hundrevis av år bygges ned. Bruken av hav og jord konsentreres og sentraliseres. Foto: Per K. Bjørklund/Nibio

Med blåblå fiskeriminister har liberaliseringen i fiskeriene skutt fart.

På fem år har prisen for å delta i det lukkede fisket økt med rundt 1000 prosent. Ungdom har ikke nubbesjanse til å komme seg inn, og nå sliter til og med etablerte fiskere i kystsamfunnene å delta i prisgaloppen. Mange tar opp store lån for å kunne være med.

På rekordfart har regjeringen skapt et system hvor rettigheter som i tusenvis av år har tilhørt kystsamfunnene tas fra dem og kontrolleres av de med mye penger – som sitter tørt og trygt langt unna båten og havet.

Kystsamfunn med rike fiskebanker like utenfor stuevinduene er plutselig plassert på sidelinjen fordi de ikke kan konkurrere på kapital. I rekordfart står vi plutselig i en situasjon hvor det er grunnlag for å spørre: Hvem er kystens folk hvis de mister tilgangen til havet?

Samtidig pågår det en annen kamp på landjorda. Siden 2006 har antall bruk i norsk landbruk gått ned med 17 prosent, mens jordbruksarealet gått tilbake med fire prosent. Mitt hjemfylke, Troms, er blant de fylkene som har hatt kraftigst nedgang.

• LES OGSÅ: Vi har vært gjennom et valg hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom bygd og by, skriver Høyres Lene Westgaard-Halle.

Utviklingen er en direkte konsekvens av en landbrukspolitikk som favoriserer størrelse på brukene fremfor bruk av arealene. Bønder får stadig høyere gjeld. Politikken som føres fører til at rettigheter til å produsere mat sentraliseres, samles på stadig større bruk, som driver intensivt og er svært avhengig av utenlandske innsatsfaktorer. I de spredte arealene langs kysten og i fjellbygdene som Norge har så rikelig av, går jorda ut av produksjon, og kratt og skog gror til.

Det er en farlig utvikling at Norge, i en tid hvor stadig mer av matjorda i verden utarmes og hvor tilgangen til mat svekkes, bygger ned egen matjord og gjør seg mer avhengig av import fra utlandet.

Utviklingen på hav og jord har minst to ting til felles. For det første bygger det effektivt ned kultur som har eksistert i bygd og kyst i hundrevis av år. Bruken av hav og jord konsentreres og sentraliseres. De små og kapitalsvake aktørene presses ut. Markedslogikkens dominans fører til at det ikke er noen tak eller grenser for hvor mye noen kan eie. Den ytterste konsekvens er kulturdød.

En bred allianse mellom sjø og land er vårt fremste håp for forandring.

Annonse

For det andre er utviklingen dårlig politikk for ressursforvaltning og verdiskaping. For det er den spredte, fleksible og minste kystflåten som leverer den ferskeste fisken, av høyeste kvalitet, som gir de beste prisene i markedene, og sørger for flest industriarbeidsplasser på land. Det er i Norges strategiske og økonomiske interesse at kontrollen med havet spres langs kysten.

• LES OGSÅ: Den manglande forståinga av kva dei frivillige organisasjonane si rolle er i Noreg kan forklare kvifor regjeringa kuttar så mykje til dei, skriv Geir Pollestad.

Og det er småbrukene som sørger for at mest mulig av jorda driftes, og som er nøkkelen til selvberging i en tid med miljøproblemer og usikkerhet. Dessuten er småbrukene de mest effektive matprodusentene. I dag utgjør storskalabrukene 70 prosent av arealet for matproduksjon globalt, men produserer 30 prosent av maten. Det betyr at småbrukene har 30 prosent av arealet og produserer 70 prosent.

Ressurspolitikken som føres er dermed både urettferdig og uklok. De eneste som tjener på utviklingen er noen få, pengesterke miljøer. Taperne er vår kultur og vår velferd.

Jeg mener derfor det er på tide å samle alle som vil ta havet tilbake og jorda i bruk. Kreftene som står i mot er såpass sterke at en bred allianse mellom sjø og land er vårt fremste håp for forandring.

Når det kommer til stykket er det naturressursene våre som er vår bunnplanke. Vi er benådet med rik natur i dette landet, og vi har hatt stor suksess med å spre deltakelse, eierskap og aktivitet til hele landet i alle år. La oss fortsette med det, og ikke la en høyrevridning ødelegge grunnlaget for vår kultur.

Som ny spaltist i Nationen er derfor dette en liten erklæring for hva jeg både kommer til å skrive om og jobbe med i tiden fremover. Her kommer jeg til å gi siste nytt fra fronten, hvor jeg både fordyper meg i enkelttemaer og gå overordnet til verks. I mellomtiden håper jeg du gjør ditt for å ta havet tilbake og jorda i bruk.

Torgeir Knag Fylkesnes er en av fem faste skribenter i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre fire er Lene Westgaard-Halle, Geir Pollestad, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

Noah krev konsekvensar etter geitegard-avsløring