Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sommeren odelsjenta ble født

Vi snakker for lite om solskinnshistoriene i norsk helsevesen.

Vi har lagt bak oss den varmeste sommeren i «manns minne». Åkrene har tørket, i skogen har brannfaren vært ekstrem. Som høygravid har jeg i varmen sett mot slutten av svangerskapet som skulle gi oss en odelsjente.

Det sies at det å bli født er det aller mest traumatiske et menneske opplever i løpet av sitt liv. Det er det tidspunktet igjennom livet med den høyeste forekomsten av adrenalin i kroppen, høyere enn ved hjerteinfarkt.

For oss som føder, går det heldigvis som oftest greiere for seg. Etter ni måneder er de fleste gravide kvinner veldig klare for fødsel. Ikke bare fordi man er spent på å møte det nye familiemedlemmet, men også fordi mange på det tidspunktet ikke er i særlig god form. Samtidig kjenner nok mange, særlig førstegangsfødende, på en usikkerhet knyttet til det som skal skje. Hvor vondt er dette egentlig? Hva om jeg ikke rekker fram til sykehuset i tide? Tenk om fødselen blir komplisert? Er sykehuset jeg har valgt, godt nok til å håndtere alle situasjoner?

Det handler om å føle seg trygg. Trygg på at helsetilbudet er godt nok, kompetent nok, nært nok. Jeg kjente på alle disse følelsene for halvannen uke siden, da odelsjenta vår kom til verden. Fødselen var mye mer utfordrende enn far og jeg var forberedt på, samtidig har jeg aldri følt meg så godt ivaretatt som den uken vi tilbrakte på sykehuset.

I vinter raste det en debatt jeg som gravid fulgte tett. Blir man tvunget hjem fra fødestuen for tidlig for at sykehuset skal spare penger? En rekke kvinner kastet seg inn i debatten, forståelig nok. For er det et tidspunkt i livet hvor du føler deg sårbar, så er det rett etter fødsel. Det var bare det at debatten ikke var basert på fakta. Ingen tvinges hjem fra fødestuen i Norge. Barnets behov og foreldrenes trygghet skal bestemme. Er det behov for at du ligger lenger enn normen på tre døgn, så ligger du lenger. Vi gjorde det.

Annonse

I tillegg til tryggheten ved å få ligge så lenge det er behov for det, krever verdens beste fødetilbud tilgang på dyktige jordmødre. Jeg tror aldri jeg har møtt en gruppe mennesker med så mye lidenskap for jobben sin og så enormt med kunnskap og innsikt i fagfeltet sitt som alle de jordmødrene vi var så heldige å treffe i forbindelse med fødselen. I ny nasjonal helse- og sykehusplan blir nettopp tilgang på dyktige jordmødre et tema.

Samtidig skal man være trygg uavhengig av hvor i landet man bor, by eller land. Man skal kunne velge nærhet, dersom det er det som gjør en trygg, og man skal kunne velge et sykehus et annet sted, om det er det som gjør deg trygg. For valgfriheten er viktig for mange. Det at vi kunne velge hvilket sykehus odelsjenta skulle fødes på, gjorde oss tryggere. Tryggere på at vi ville rekke fram i tide og tryggere på at alt ville gå bra. Derfor er det så utrolig viktig å fortsatt ha en desentralisert sykehusstruktur i Norge, med en «ryggrad» av akuttsykehus.

Altfor ofte leser vi negative historier fra helsevesenet. Historier om feilbehandling eller dramatiske hendelser som burde vært unngått. Det er vondt når det skjer. Samtidig leser vi altfor sjelden om solskinnshistoriene som utspiller seg hver eneste dag på sykehus i hele landet. Om legene og sykepleierne som redder liv, om jordmødre som trygt sørger for at vi kan ønske nye verdensborgere velkommen – kort sagt om den forskjellen alle dere i helsevesenet gjør i livene våre – hver eneste dag. Vi setter pris på dere – aller mest når vi selv ligger der i sykehussengen, og føler oss sårbare.

Det sies at det å bli født er det aller mest traumatiske et menneske opplever i løpet av sitt liv.

For meg endte svangerskapet i et akutt keisersnitt. I seg selv kan det oppleves som dramatisk, men omgitt av et helsevesen som så meg som pasient, og informerte meg og mannen min hele veien om de medisinske valgene som ble tatt, og hvorfor man agerte som man gjorde, opplevdes det kompetent og trygt. I løpet av den uken jeg lå på sykehus, møtte jeg flere titalls helsepersonale i ulike stillinger og ikke én gang opplevde jeg meg oversett som pasient.

I dag, halvannen uke etter noe av det største jeg har opplevd, holder jeg et lite mirakel i armene mine. Et bitte lite mirakel som kanskje ikke hadde ligget her og vært verdens fineste baby, hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene vi møtte på sykehuset og den kompetansen norsk helsevesen har.

Derfor vil jeg si til dere: Tusen takk! Tusen takk for at det som kunne blitt det tøffeste far og jeg hadde opplevd, ble det flotteste, og at vi nå trygt kan ta med oss odelsjenta hjem til gården.

Neste artikkel

Måten vi teller bjørn på i Norge er for tilfeldig, mener Bondelaget