Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Konservative verdier i en moderne tid

Jeg er konservativ. Enkelte ganger veldig konservativ. Ofte møter jeg folk som mener at det å være konservativ er synonymt med å være umoderne, kanskje til og med kald, men er det egentlig det?

De siste par ukene har den politiske debatten dreid seg mye om nettopp verdier og menneskesyn. Som konservativ møter jeg ofte folk som forsøker å putte i en bås. Det være seg om jeg er varm eller kald politisk, moderne eller umoderne.

Jeg opplever ofte at disse kategoriene er misvisende, og konstruert for å skape konfliktlinjer. Det aller mest provoserende er likevel de som definerer seg selv som «de gode», og dermed dem som måtte ha andre meninger som alt annet enn gode, også kjent som «onde». Er det virkelig så enkelt?

I forrige uke satt jeg med min nyfødte datter i armene og fulgte trontaledebatten på tv, ettersom hun slet litt med å få sove. Der kunne vi høre at de fire ikke-sosialistiske partiene er både kyniske og slemme, ønsker et samfunn hvor folk får det verre. Den typen retorikk er nok ikke bare provoserende for oss som hver dag jobber for et varmere og tryggere Norge, men jeg tror ikke velgerne biter på det.

For hvem går inn i politikken for å gjøre Norge verre? Nå kan det selvfølgelig stilles spørsmål med hvor mange velgere som faktisk følger trontaledebatten utover oss politikere – og eventuelt foreldre i permisjon som forsøker å bysse barnet i søvn. Men skulle det være noen tror jeg den typen utsagn bygger opp under politikerforakt på tvers av partilinjene.

Det vitner i alle fall ikke om et positivt menneskesyn, eller noen «godhet» som enkelte politikere hevder å ha enerett på. Jeg vi politikere står oss bedre ved å respektere hverandre i større grad. For meg handler dette egentlig om noe så enkelt, og konservativt, som folkeskikk.

Men hvor skal vi sette grensene for teknologi, hvor langt er vi villige til å gå? Er det greit å kjøpe og selge deler av en menneskekropp?

I en verden hvor alt beveger seg fortere, og hverdagskarusellen oppleves som uhåndterlig for mange, kan de konservative verdiene kan være et trygt ankerfeste, en trygg og stabil grunn å stå på. Det være seg familieverdier, tradisjoner eller fokuset på menneskets ukrenkelige verdi.

Annonse

Det siste har blitt aktualisert gjennom at ungdomspolitikere i Venstre, Arbeiderpartiet og SV har tatt til orde for å utvide perioden man kan ta abort. Enkelte har argumentert for abort helt opp til 24. svangerskapsuke.

Det er nok ikke bare fordi jeg har en nyfødt i fanget at jeg reagerer sterkt på det utspillet. I 12. uke er fosteret egentlig allerede «ferdig». Det har ti fingre og ti tær, det lille hjertet har allerede slått i 3–4 uker, og et bitte lite menneske er klart for å vokse. Vi kan ofte redde barn som er født i uke 23. For meg er det å åpne for fri abort helt til 24. uke synonymt med aktivt å ta et liv. Det er uakseptabelt.

Jeg syns også debatten om eggdonasjon vi hadde i Høyre var veldig vanskelig. Etter mange år uten barn har jeg dyp forståelse for ønsket om å få barn. Men hvor skal vi sette grensene for teknologi, hvor langt er vi villige til å gå? Er det greit å kjøpe og selge deler av en menneskekropp? Det er ingen hemmelighet at den moderne bioteknologien utfordrer oss. Når teknologien nå tillater oss å gå mye lenger enn noen gang, må vi selv sette grenser for hvor langt vi er villige til å manipulere skaperverket, særlig når det ikke handler om å redde liv.

Vi kan alle si oss enige i at vi ikke ønsker ekstremiteter som «designerbabyer», hvor vi velger kjønn, hår- og øyenfarge, grad av intelligens etc. Men før vi kommer dit er det en rekke andre veivalg å ta, og sakte, men sikkert skyver vi på grensen for hva vi syns er akseptabelt, og plutselig står vi i et samfunn vi egentlig ikke ønsker oss.

Ofte hevdes det at vi som bor på bygda er mer konservative enn dem som bor i byen, og det kan nok til en viss grad stemme. Kanskje særlig for oss som bor på gård. Familieverdiene står sentralt, og man er iboende konservativ da gård og grunn kun er til låns frem til neste generasjon tar over.

Da bør bruket helst være i bedre stand enn da man selv tok over. En grunnleggende konservativ verdi er å forandre for å bevare. Å ha omstillingsevne samtidig som man ivaretar historien og de gode tradisjonene. For selv om vi bor på en gård som har vært i familien i flere hundre år, og har tatt vare på mye fra både besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre, kjører vi elbil og har smarthus med talestyring på alt fra lys til støvsuger.

Å være konservativ er ikke synonymt med å være umoderne eller bakstreversk, snarere tvert imot. Er man konservativ tar man hensyn til både fortid og nåtid når man går fremtiden trygt i møte. Å være konservativ er ikke kaldt, det er varmt. Det betyr at man bryr seg om familie og tradisjoner, og står trygt forankret i historien i møtet med et samfunn i stadig raskere endring.

Lene Westgaard-Halle skriver fast i Nationens spalte Fra Løvebakken. De fire andre skribentene er Geir Pollestad, Torgeir Knag Fylkesnes, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

EU-bøndene fryktar karbonlekkasje