Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ja vi elsker dette landet, men...

«Alt for Norge», sa vår første konge etter unionsoppløsningen, Haakon. Et motto som også Kong Olav videreførte – og vi forstod alle hva de mente, for de norske kongene har fulgt opp ordene i mottoet med handling. De har gitt og gjort alt for Norge.

Noe av det samme så vi i USA under president John F. Kennedy. «Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country». Det fikk oss til å gå litt i oss selv, vi kunne nikke anerkjennende til budskapet. Vi forstod at det handlet om det motsatte av egoisme. Det var en type solidarisk og oppbyggende nasjonalisme. På den tiden var både Norge og USA inkluderende land, land vi skulle bygge, men vi skulle bygge dem sammen. Side ved side, skulder ved skulder. Og det har vi gjort, både i Norge og i USA.

I dag har mange av disse holdningene forsvunnet. Nasjonalismen vokser igjen, men det er en annen type nasjonalisme, en mørkere og mer ekskluderende versjon. Uttrykk som «skit i Norge, leve Toten» beskriver i mye større grad dagens holdninger. På nasjonalt plan handler det ikke lenger om «alt for Norge» men «Norge foran alt». Norge skal ikke samarbeide med andre land, og vi skal i hvert fall ikke slippe noen inn i landet. Disse nasjonalistiske strømningene har vi til felles med USA og Trump. Så skulle man kanskje tro, ettersom disse bølgene gjentar seg med noen tiårs mellomrom, at vi har lært av historien, vi vet hvor dette kan ende, men så synes ikke å være.

I dag er det legitimt å hate. Vi ser det i sosiale medier, vi ser det i kommentarfeltene hos nettaviser, og vi ser det i den offentlige debatten. Uenighet om sak overskygges ofte av hatefulle meldinger og budskap. «Størst av alt er kjærligheten», sier vi. Etter 22. juli følte vi det alle sammen. Hatet skulle ikke få vinne, vi skulle stå sammen, solidaritet og kjærlighet skulle knuse hatet.

I dag står vi likevel i hardere debatter enn på lenge. Mailboksen til politikere fylles med hatmeldinger fra sinte folk som fremmer radikale meninger, overlevende fra Utøya drapstrues. Samarbeid rakkes ned på og mistenkeliggjøres, særlig når det gjelder handel med andre land. EU defineres som synden sjøl, og politikere som ønsker et åpnere Norge får klar beskjed om at de er landssvikere.

Drøyest av alt er likevel innvandringsdebatten. Det er lov å være skeptisk til innvandring, det er lov å ville stramme inn på familiegjenforening, ja, det er fra mitt ståsted nødvendig å ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. Norge kan ikke redde hele verden, og de aller fleste er enige i det. Så er vi uenige om hvilket nivå vi skal legge oss på. Hvor mange er egentlig «mange», og hvor mange klarer vi å integrere godt? Disse debattene har gått i mange år, og det er ingen hemmelighet at Høyre ønsker en streng innvandringspolitikk.

Annonse

Det jeg frykter truer kulturen vår, er det hatet som vokser frem blant nettroll og radikale.

Likevel ser vi en paradoksal debatt knyttet til nettopp innvandring. En ting er at de færreste som er ekstremt innvandringsfiendtlige klarer å skille religion fra nasjonalitet. I deres bilde er «innvandrer» synonymt med «muslim». Og veien fra muslim til stempler som «snylter» eller anda verre, «terrorist» er farlig kort i de fleste kommentarfeltene. Innvandringshatet står sterkt. Argumentene bygger ofte på frykt. Frykt for hvilke endringer stor innvandring kan føre med seg, at det kan utfordre den norske kulturen. Jeg er ikke så redd for det. Norge og norsk kultur står alt for sterkt til at den brått vil rives fra oss av folk som flytter hit. Mine besteforeldre flyttet hit fra det en gang så forhatte landet nede på kontinentet, Danmark. Jeg elsker Danmark, og er stolt av arven derfra, men jeg er norsk. Jeg spiser vafler og går i bunad. Som de fleste innvandrere gjør etter en generasjon eller to.

Det jeg derimot frykter truer kulturen vår, er det hatet som vokser frem blant nettroll og radikale. Den måten de uttrykker seg på er ikke en del av norsk kultur. Er det noen som truer Norge og alle verdiene vi har bygget landet på så er det dem. De som hater, de som truer. Da hjelper det ikke at du har bodd 14 generasjoner på samme bondegård, du representerer ikke en norsk kultur jeg vil være en del av hvis du fremmer et unorsk hat.

Ja, Norge er vafler, brunost, bunad, fjell og fjorder. Men Norge er også hardt arbeid, solidaritet, inkludering og toleranse. Vi har handlet med Europa i århundrer, vi har importert både religion, mat, musikk og kultur fra andre land, og vi står fortsatt trygt på egen identitet.

Jeg tror ikke verken EU eller innvandring truer dette, men den mørke nasjonalismen vi ser rundt oss i større og større grad gjør det. Hatet blant dem som mener at vi skal isolere oss her oppe i det kalde nord, stenge alle andre ute og begi oss ut på en vei som er veldig unorsk.

«Alt for Norge», sa Kong Haakon, innvandreren Kong Haakon. Det er fullt mulig å gi alt for Norge uten å tro at Norge er alt.

Neste artikkel

Tryggare jernbane og betre togtilbod med EUs fjerde jernbanepakke