Min bestefar var en staut og sindig «feskarbonde» fra lengst nord i landet som fulgte nøye med på nyheter; politikk og fiskeri i særdeleshet.

Han var ikke spesielt begeistret for TV, så den informasjonen han foretrakk kom fra radio, folk som stakk innom for en prat og aviser som stort sett var lokal. Det var ikke alltid ferskvare, – han rakk sjelden å få med seg siste nytt i lokalavisa, den kom tross alt ut to ganger i uka, litt forsinket i posten hvis været var dårlig, og det var mange sider å lese, må vite. Likevel saumfarte han hver eneste side, og det han ikke fikk lest ved kjøkkenbordet ble lest på utedoen, der lå stabler som både kunne leses og brukes som toalettpapir, alt ettersom.

Les også

Vedum: Valgkampen hadde vært lettere uten Melkøya-saken

Han bestefar rakk ikke å oppleve omfanget av den digitale revolusjonen, for han døde tidlig på 80-tallet. Jeg tror han ville blitt sjokkert over det uoversiktlige myldret av informasjon som ligger på nettet, og som ble pøst ut i alle kanaler ved siste valg. – For mye kan gjøre vondt verre, ville han kanskje sagt.

Jeg hadde uten tvil vært helt enig med ham. Jeg ble så utslitt av valgkampstøy på alle kanaler sist uke at jeg måtte bruke dager på å komme til hektene. Det opplevdes nesten som å være på tilvenning med ungene i barnehagen; et informasjonskaos som jeg følte spant så fort at det virket mot sin hensikt. Jeg ble mer og mer usikker på hva jeg skulle stemme, og enda verre: Om jeg i det hele tatt orket å stemme. Men jeg gjorde min borgerplikt. Jeg er jo av et folkeslag som rir av all slags stormer.

Det som imidlertid gjør meg alvorlig bekymret er om all denne politiske informasjonen som pøses ut i alle kanaler før valg gjør folk klokere eller dummere? Mer eller mindre kapabel til å vurdere parti og utspill? Du skal være bra dyktig i å manøvrere deg riktig fram i det havet av informasjon som nå ligger ute på sosiale medier, et mylder av ulike nettsider, TV-kanaler, radiokanaler, digitale aviser og tidsskrifter … Vi har ikke sjans. Så vi går inn og velger ut der vi vil lese, se eller høre, med den lille peilestaven vi har: Eget vett. Eller uvett.

Du skal være bra dyktig i å manøvrere deg riktig frem i det havet av informasjon som nå ligger ute på sosiale medier.

Har du hørt begrepet «Information overload»? Det hadde nok ikke bestefar heller, men det betyr ganske enkelt at vi konstant oversvømmes av for mye informasjon som vi ikke klarer å absorbere, og at det kan føre til at vi ikke får med oss alt og dermed gjør dårlige valg både i jobben og livet ellers. Det kan også føre til at vi slurver med å sjekke hvem som står bak informasjonen og derfor leser oss opp på faktafeil og usannheter.

Slik risikerer vi å velge inn landets ledere på feil grunnlag. I ulike mediekanaler kan vi fort bli utsatt for «falske nyheter». Ikke alle er nøye med å sjekke kilder eller finne ut om det er fakta som presenteres eller ikke. Vi må ta innover oss at å manøvrere seg i vårt kompliserte informasjonssamfunn er en heldagsjobb og den krever kunnskap. Vi kan fort bli lurt.

En bekjent kom med et politisk utsagn og et eksempel på hvor elendig helsevesenet er i landet vårt. Hvor har du det fra, spurte jeg. – Det leste jeg på nettet, svarte vedkommende. Da jeg spurte hvor på nettet han fant den informasjonen var svaret: – Hva har det med saken å gjøre?

Dette er en urovekkende utvikling som allerede har blitt et demokratisk problem. Vi har ikke nådd amerikanske tilstander, men er på god vei. Folk skiller ikke mellom falske og ekte nyheter. For mange er kildekritikk nok et fremmedord de ikke forholder seg til, og det kan makthavere og kommersielle aktører spille på hvis de vil.

Les også

Utelukker ikke INP-samarbeid i Norges største landbrukskommune

Kanskje det er derfor jeg et øyeblikk inn i valgkampen flyktet inn i tanken på at jeg var på det enkle kjøkkenet til mine besteforeldre. Kaffekoppen til bestefar som lagde ringer på voksduken, klokka som tikket, lukten av pipetobakk og dugg på vinduet når poteten ble satt på kok. De var opptatt av politikk innenfor mange sektorer som landbruk, fiskeri, distrikt, forsvar, helse, samferdsel …

De kjente utfordringene på kroppen og brukte egne erfaringer til å manøvrere seg i det politiske landskapet for å finne de som talte deres saker. Det er ikke bonderomantikk jeg prøver meg på, det er et forsøk på å problematisere hva som ligger til grunn for de politiske valgene vi gjør i dag i forhold til for 30 år siden.

Bestefar satt ikke alene på nettet og søkte etter svar, han oppsøkte diskusjonen, debatten og meningsutvekslingen. Han inviterte til det, og han ble utfordret av sine diskusjonspartnere. Folk stakk innom og for meg som liten var det spennende å høre de voksne snakke om EF/EU, fiskeri, forsvar, landbruk, rett og urett. De beslutningene politikerne tok fikk direkte konsekvenser for deres liv, og de ga et kraftig engasjement.

For oss, som blir stadig mer avhengig av skjerm både på jobb og hjemme, er det ikke det samme behovet for å følge med på politiske partiers gjøren og laden. Kanskje sjekker vi programmet nå og da, men vi oppsøker sjelden hverandre fysisk for å diskutere politikk. På den måten slipper vi å komme i diskusjoner der vi blir utfordret på saker vi egentlig ikke bryr oss så mye om eller vet nok om. Slik krymper vårt interessefelt og vi blir avkoplet fra et helhetlig bilde av samfunnet. For mye har allerede gjort vondt verre.