Klassekampen har i en serie saker omtalt en tvist Scatec og Norfund har i Honduras knyttet til manglende betaling for strøm fra våre solkraftverk. Påstandene Diego Marin Rios i Attac fremmer i sin spalte i Nationen er der grundig tilbakevist. Det er skuffende at Attac gjentar dem i en ny avis.

Les også: Norge fortsetter å tjene seg rike på energikrisa

Norfund investerer, i tråd med vårt mandat, i utviklingen av fornybar energi for å gi utviklingsland muligheten til å vokse ut av fattigdom uten å øke CO2-utslippene. Slik energi har i utviklingsland en stor konkurranseulempe i at nesten alle utgiftene kommer i forkant av energiproduksjonen. Den lange nedbetalingstiden som kreves, innebærer høy risiko i land der rammebetingelsene oppfattes som ustabile. Det gjør det vanskelig å tiltrekke seg investorer og øker strømprisen vesentlig, også sammenlignet med fossile alternativer.

I Honduras tilbød derfor den statlige kraftdistributøren langsiktige kraftkjøpsavtaler for utbyggere av solenergi, og myndighetene ga statsgaranti for avtalene. For å redusere risikoen ytterligere, henviste lovverket tvister til ICSID, en voldgiftsinstitusjon under Verdensbanken, som også Norge er medlem av. Samtidig ønsket myndighetene å redusere strømprisen gjennom å frita utbyggerne for skatt de første årene, mens renteutgiftene på prosjektene er høyest, i tråd med vanlig praksis i flere land.

Disse betingelsene lå til grunn da Norfund i 2014 investerte i utviklingen av solkraftverkene Los Prados og Agua Fria sammen med Scatec og KLP.

Attac hevder at avtalene ble gjort med «en kuppregjering», og unngår å opplyse om at disse ble inngått i 2014, etter at Honduras i 2013, fire år etter kuppet, hadde gjennomført et valg internasjonalt anerkjent som demokratisk.

Det er derfor på alle måter galt når Attac hevder at «problemet for Norfund dukker opp nå, 14 år etter militærkuppet» og at det handler om at «den nye sosialdemokratiske regjeringen har vedtatt en lov som forsøker å ta tilbake demokratisk kontroll».

«Problemet» oppsto nemlig helt fra avtalene ble inngått, i form av at prosjektene ikke fikk betalt etter avtalen. Det har over år ført til at disse ikke får betjent lånene sine, og ett av dem ville allerede vært konkurs uten betalingsutsettelse fra långiverne. Det dreier seg derfor på ingen måte om «lukrative konsesjoner» som fører til «storstilt berikelse».

Da den sosialdemokratiske regjeringen i Honduras som ble valgt i november 2021, ønsket å reforhandle avtalene, hadde Norfund likevel stor forståelse for dette, gitt landets krevende økonomiske situasjon. Vi var derfor en pådriver for å få andre kraftselskaper med på forhandlinger. Disse resulterte i oktober i en intensjonsavtale som ga en betydelig lavere strømpris og reduksjon av gjelden fra manglende betalinger.

De to solprosjektene fikk i desember imidlertid betalt bare en tredjedel av den avtalte nedbetalingen av gjeld, og for strømmen i første kvartal i år fikk de mindre enn 20 prosent av prisen vi hadde blitt ble enige om.

Det er bakgrunnen for at Norfund sammen med Scatec, har meldt inn saken til tvisteløsningsmekanismen, i tråd med lovverket i Honduras. Selv om saken er registrert, fortsetter dialogen og forhandlingene, og vi har godt håp om å komme fram til en avtale.

Det er også viktig å huske på at det globale bakteppet er svært alvorlig. I kampen for å begrense klimakrisen står det mest krevende slaget om hvorvidt utviklingslandene, der veksten i behovet for energi i er størst, skal lykkes med overgangen til fornybar energi. Ifølge IEA må de årlige investeringene i fornybar energi syvdobles, til over en billion dollar, innen slutten av dette tiåret. Dette er ikke mulig uten privat kapital.

En praksis der enhver ny regjering står fritt til å ikke følge opp kraftkjøpsavtaler, vil gjøre det umulig å lykkes med den globale energiomstillingen. Det er det verdens fattigste, som allerede rammes hardest av klimaendringene, som taper mest på.