Vi lever i en verden der Putin destabiliserer i sine nærområder, noe som er en kontraintuitiv utenrikspolitikk i det som jo også er Norges nærområder. Kina tiltar seg makt og er definert som ny trussel både av Nato og mot den liberale verdensordenen.

Donald Trump utgjorde en risikofaktor hver gang han oppdaterte Twitter. Men det er ikke gitt at faren for handelskrig og global økonomisk sammentrekning er over, bare fordi USAs president kommer i en mer sympatisk innpakning.

Ny administrasjon har ført til endringer i USAs utenrikspolitikk, som nå ligger nærmere Europa i verdispørsmål. USA har igjen sluttet seg til klimamålene i Parisavtalen, fjernet den såkalte «munnkurvregelen» som stanset all pengestøtte til organisasjoner som tilbyr eller gir informasjon om abort, og utvidet beskyttelse mot diskriminering av LHBT-​personer.

På Nato-toppmøtet før sommeren understreket Joe Biden viktigheten av samarbeidet, og på møtet med EUs Ursula von der Leyen at det er i USAs interesse å ha gode relasjoner til EU. USA og EU sluttet fred etter en 17 år lang krangel om subsidier til nasjonale flyselskaper og ble enige om retningslinjer for finansiering.

Samtidig ble det enighet om å fjerne straffetollen som ble innført på salg av europeisk vin til USA og amerikansk salg av sprit og tobakk til Europa i en gjensidig eskalering av handelskrig. USA er helt tydelig på at de ønsker et samarbeid med EU for å forsvare den liberale verdensordenen og de internasjonale institusjonene som understøtter denne. Det virker dermed som vi kan blåse faren over etter årene med Trump.

Så enkelt er det dessverre ikke. I håp om at USA skal gjøre det samme, har EU nå ensidig fjernet straffetollen på amerikansk stål og aluminium. Denne ble innført som respons på at Trumps økte tollsatsen på europeisk stål og aluminium for å beskytte amerikansk industri mot europeisk konkurranse. Men strømningene i USA går fortsatt i proteksjonistisk retning.

Ting tyder på at med Biden får vi en mer subtil økonomisk nasjonalisme enn Trumps uttalte mål om å sette Amerika først. Uansett om den er uttalt eller subtil, så er den like skadelig for verdensøkonomien. I en verden med globale verdikjeder er det dessuten enten en misforståelse eller villet populisme å forlede noen til å tro at proteksjonisme beskytter nasjonale interesser.

Ideen om at man best beskytter nasjonale arbeidsplasser gjennom mindre konkurranse og økte tolltariffer for utenlandske produkter er gammel. Men ifølge tenketanken Peterson Institute kostet det amerikanske forbrukere 9,3 milliarder kroner da Barack Obama innførte høyere toll på bildekk produsert i Kina for å beskytte amerikanske arbeidsplasser og produksjon i 2009.

Det er 7,6 millioner kroner for hver av de 1200 arbeidsplassene tariffen «reddet». Det er ikke bærekraftig politikk, men tanken er utbredt også her i Norge. Det er ikke i amerikansk interesse å gjøre produkter og tjenester dyrere for amerikanere, men det er resultatet av en politikk som høres veldig tilforlatelig ut. Dette kan føre til en sammentrekning i den globale verdensøkonomien som rammer alle.

Det var EØS-avtalen reddet Norge da EU innførte straffetoll mot stål og aluminium fra ikke-EU land som tilsvar på USAs tollbarriere. Norge ble ikke ilagt den samme tollen, og har samme adgang til det europeisk markedet som før. Dersom USA nå fjerner ekstratollen som de la på norskprodusert stål og aluminium, så er det EU vi kan takke for det.

De som snakker mest om å sette Norges interesser først her hjemme, er de som oftest undergraver dem gjennom å sette EØS-avtalen på spill og bryte vårt samarbeid med EU. Samtidig står EU opp mot Kina, er en pådriver for bedre beskatning av multinasjonale selskaper som organiserer seg vekk fra skatteforpliktelser og er dermed heller ikke redd for å gå i diskusjon med USA.

Senterpartiet snakket varmt om at de er for frihandel i debatten om den nye handelsavtalen med Storbritannia i Stortinget før sommeren. Men sa samtidig at norske virksomheter burde prioriteres ved offentlige innkjøp, det vil si aktivt diskriminere utenlandske bedrifter i anbud.

Norske bedrifter eksporterte varer og tjenester for 1296 milliarder kroner i 2019, noe som skaper arbeidsplasser over hele Norge. Dersom andre land skulle føre samme politikk som Sp, altså prioritere produkter og tjenester fra egne nasjonale bedrifter, så ville det satt disse norske arbeidsplassene i fare. Er det å sette norske interesser først?

Det er mulig Sp vil ha frihandelsavtaler på disse premissene, men hvilke land vil ha handelsavtaler med Sp, som sier rett ut at de vil diskriminere utenlandske bedrifter?

Med et destabiliserende Russland, et Kina i vekst og et USA som fortsatt, om enn noe mer subtilt, vil føre en mer proteksjonistisk økonomisk politikk, så ser EU ut til å være en stabilisator for handel og internasjonale reguleringer.

Legg på en offensiv digital agenda, et taktskifte i det grønne skiftet og bærekraftige investeringer og klare krav om like vilkår og bedre internasjonal skattlegging. Norge velger fortsatt å stå utenfor vårt viktigste verdifellesskap til tross for truslene fra Russland, Kina og deler av amerikansk handelspolitikk.

Det er ingen grunn til å blåse faren over slik verden ser ut i dag, selv med en amerikansk president som snakker i hele setninger og legger seg tettere opp til europeiske verdier i deler av utenrikspolitikken sin. Det europeiske fellesskapet er fortsatt en garantist for Norges selvstendighet, selvråderett og økonomiske handlingsrom.