Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tatt for god fisk

Å ta noe for god fisk betyr at vi godtar det ukritisk. Passende nok er det nettopp dette vi har gjort med fisk.

Vi har tatt for god fisk at disse kalde, slimete, stumme skapningene med stive blikk og uttrykksløse ansikt er primitive og dumme. Dette har ført til en rekke feilaktige sannheter som vitenskapen nå sakte, men sikkert er i ferd med å rive ned.

Lenge trodde man for eksempel at fisken var døv og ikke kommuniserte med lyd. Nå vet man at fisker både tuter, grynter, stønner og plystrer. Lyden av fisker som kommuniserer på Great Barrier Reef i Australia har av forskere blitt sammenlignet med det øredøvende fuglekoret i tett jungel. Fisken har også godt syn, god luktesans og god smakssans. Ulike arter kan for eksempel – i tillegg til munnen – også smake med lepper, skjegg, buk, og finner. Praktisk hvis man ikke vet om noe smaker vondt eller er giftig. Det er imidlertid fiskens kognitive egenskaper som de siste årene har overrasket forskerne mest. Kan det virkelig stemme at fisken har følelser?

Ja, ny forskning gir oss all grunn til å tro det. Tidligere lette hjerneforskerne etter høyere mentale funksjoner som følelser i hjernebarken, en del av hjernen som ikke er særlig velutviklet hos fisk. Til tross for innstendig leting, fant de ikke det de lette etter. I stedet fant de at følelser ble laget i den gamle delen av hjernen – det limbiske system – som er godt utviklet hos alle virveldyr. Dette indikerer at fisk kan ha like sterke og varierte følelser som oss mennesker og at fiskehjernen har tilstrekkelig kapasitet for mentale prosesser på høyt nivå.

Fisken kan bearbeide informasjon og lære, både gjennom egne erfaringer og gjennom observasjon av andre.

Dette indikerer også at en av de mest seiglivede sannhetene om fisk – at de ikke kan føle smerte – er feil. Og ikke nok med det. Visste du for eksempel at kun 1 av 10 ørret biter på kroken to ganger, og kun 1 av 100 lar seg lure for tredje gang? Dette er bare ett av mange eksempler på at fisken kan bearbeide informasjon og lære, både gjennom egne erfaringer og gjennom observasjon av andre. Oppdages for eksempel en rovfisk, fører det ikke nødvendigvis til flukt. Vurderes den til å være mett og fornøyd, vil småfisken la trusselen passere – under overvåking.

Annonse

Så hvorfor er vi så sikre på at fisker er primitive og dumme? Jo, i tillegg til vår manglende forståelse for deres kommunikasjon, er kanskje misoppfattet evolusjonsteori grunnen. Evolusjonen – arters dannelse, utvikling og død – fremstilles ofte som en trapp. På de lavere trinnene finner vi arter som insekter og krypdyr. Etter hvert som vi beveger oss oppover trinnene, kommer vi til fiskene, reptilene, fuglene, pattedyrene og på toppen mennesket.

Synet på at mennesket er det ypperste evolusjonen har å by på stemmer imidlertid ikke. En riktigere måte å forstå evolusjonen på, er som et tre med greiner og kvister. De ytterste kvistene representer ikke et slags mislykket menneske, men de best tilpassede individene i sine respektive dyregrupper – det være seg insekter, dyr eller fisk.

Et godt eksempel er pussefisken, som forskere mener har et av de høyest utviklede kommunikasjonssystemene over artsgrenser som finnes i naturen. Pussefisk er en gruppe fisk som fjerner utvendige parasitter hos andre større fisker. Den kan kjenne igjen og klassifisere flere hundre fisker av forskjellige arter. Storfisk – eller «kunder» om du vil, som uheldigvis har blitt bitt under behandling av en pussefisk, får ekstra god service med kos og stryk hvis de kommer tilbake.

Kunder som begynner å bli aggressive under behandling, får også ekstraservice til de roer seg ned igjen. Kunder av ikke-fastboende arter kan til og med prioriteres i køen over de fastboende for å forhindre at de svømmer videre til neste pussestasjon. Atferd som vi tidligere trodde kun var instinkter, viser seg altså å være et resultat av nøye overveielse.

Så hva betyr denne nye kunnskapen? Må vi slutte å fiske og legge ned oppdrettsanleggene? Nei, det mener jeg ikke. Kunnskapen krever imidlertid at det stilles strenge krav til hvordan vi holder og behandler fisk. Når vi gjør oss ansvarlig for hele fiskens livsløp – som ved oppdrett – er vi samtidig ansvarlig for å minske avstanden mellom det vi etter hvert skjønner fiskene trenger og de forholdene vi faktisk tilbyr dem.

Denne avstanden vil ikke minke kun ved å fokusere på god fiskehelse. I tillegg må de andre to betingelsene for god dyrevelferd – at fisken har mulighet for å utøve naturlig atferd og at den har en positiv opplevelse av situasjonen den er i – oppfylles. Holdningsendringer, økt kunnskapsnivå og videre forskning vil derfor være essensielt for å ivareta fiskens velferd i fremtiden.

Neste artikkel

Dyrevelferd: Mattilsynet forbyr langt fleire å ha dyr