Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Noen dyr er dyrere enn andre

Søte dyr med myk pels og store øyne vekker vår beskyttelsestrang. Vårt vanligste produksjonsdyr, fisken, kommer derimot dårlig ut på søthetsskalaen, skriver forsker Kristian Ellingsen-Dalskau.

Vi gjør alt vi kan for kjæledyrene våre, mens produksjonsdyr får leve så lenge de gjør nytte for seg. Foto: colourbox/NTB scanpix/Benjamin Hernes Vogl
Vi gjør alt vi kan for kjæledyrene våre, mens produksjonsdyr får leve så lenge de gjør nytte for seg. Foto: colourbox/NTB scanpix/Benjamin Hernes Vogl

Norge – i likhet med resten av verden – ser en økende forskjell mellom fattig og rik. En parallell til dette finnes i dyreverden. Enkelte dyrearter er bokstavelig talt tatt inn i varmen, mens andre fremdeles er ute i kulda. Mange hundeeiere har ingen betenkeligheter med å bruke tusenvis av kroner på operasjon eller kreftbehandling av hunden sin. The sky is the limit, vi skylder da Fido såpass.

Tanken på å gjøre det samme for en gris eller kylling er latterlig. Vi klager på at maten er dyr og lar økonomien være den viktigste faktoren for hvordan produksjonsdyr holdes, transporteres og slaktes.

Forskjellsbehandlingen kalles spesiesisme (eng. speciesism), og innebærer at dyr tildeles ulike verdier og rettigheter på grunnlag av sin artstilhørighet. Kjæledyr er på de fleste områder mindre nyttige enn produksjonsdyr. Ikke spiser vi dem. Ikke melker vi dem eller bruker pelsene deres. Allikevel gjør vi alt i vår makt for at de skal ha det bra. Produksjonsdyr får leve så lenge de gjør nytte for seg, før de – friske og raske – slaktes årevis før sin naturlige avgang.

Dyreholdet vårt er fullt av paradokser. Vi ser med avsky til Kina hvor de tilbereder hund til middag. Selv spiser vi – undertegnede inkludert – gladelig egg og bacon til frokost. Katteeiere blir uglesett hvis de gir bort kattunger før de er 12 uker gamle. Kalven, som knytter like sterke bånd til sin mor, skilles rutinemessig fra kua umiddelbart etter fødsel. Vi sørger når hamsteren vår dør, men kaller det svinn at 45 millioner oppdrettslaks døde i merdene i 2015. Hvorfor godtar vi en slik forskjellsbehandling?

En viktig grunn til denne forskjellsbehandlingen er at ulike dyrearter fyller ulike roller. Kjæledyrene utgjør for mange en naturlig del av familien. De og gir oss trøst, glede, støtte og ubetinget kjærlighet. I bytte heves de over dyrerollen og tildeles menneskestatus. Det samme er trolig grunn til at København Zoo mottok over 40 000 hat-mailer etter at de – med fullt publikum – avlivet sjiraffen Marius, obdusert den og ga den til løvene. Marius hadde blitt tatt inn i varmen, og tanken på at en kjær venn var redusert til løvemat, ble for mye å svelge.

En annen grunn til forskjellsbehandling mellom dyrearter er søthetsfaktoren. Søte dyr med myk pels og store øyne vekker vår beskyttelsestrang. For kjæledyr har dette blitt ytterligere forsterket gjennom neoteni, bevisst bevaring av barneliknende trekk hos voksne dyr. Resultatet ser vi hos hunderaser som mops og fransk bulldogg. Vårt vanligste produksjonsdyr, fisken, kommer dårlig ut på søthetsskalaen. Med sitt ubevegelige ansikt, stive blikk og sin kalde kropp havner den langt ned på lista. Dette er trolig en viktig grunn til at fiskevelferd har vært et ikke-tema helt frem til 2000-tallet.

«Visste du for eksempel at høner har bestevenninner? Eller at rotter ler når du kiler dem?»

Annonse

Spesiesisme er ofte begrunnet i synet på dyrets mentale kapasitet. Dyr som beviselig er selvbevisste – aper, delfiner, elefanter – har fått en høyere status enn andre arter. Mer og mer forskning viser imidlertid at mange arter – også produksjonsdyr – er smarte, har personlighet, kommuniserer og lærer av hverandre. Visste du for eksempel at høner har bestevenninner? Eller at rotter ler når du kiler dem? Så fort vi begynner å anerkjenne at dyr kan tenke og føle, viskes artsbarrierene ut og gjør det vanskeligere å forsvare forskjellsbehandlingen mellom artene og mellom dyr og mennesker.

Spesiesisme handler også om mangel på kunnskap. Min egen treåring spurte meg i forrige uke: «Pappa, hva er kylling laget av?». Til hans forsvar kan sies at han er ung, men for mange vedvarer denne selvvalgte uvitenheten livet ut. Få vet at melkekua aldri får være mor for kalven sin. Eller at hanekyllinger fra eggproduserende hønseraser drepes så fort de kommer ut av egget fordi det ikke er lønnsomt å la dem leve opp.

I Norge har vi stor tillit til at myndighetene garanterer at maten vi spiser kommer fra dyr som har hatt det bra. Tilliten er i utgangspunktet bra, men må ikke bli en unnskyldning for vårt manglende engasjement.

Jeg sier ikke at det feil å være glad i hunden sin eller at kattungen ikke skal få være lenge hos mor. Jeg sier heller ikke at vi skal sørge over hver fisk som dør. Jeg sier at samfunnet vårt trenger systemer og lovverk som ivaretar også de dyrene som gir sitt liv i vår tjeneste uten å regnes som familiemedlemmer. Vi har alle et ansvar for å vite hvordan maten vår produseres. Kun på den måten kan vi ta bevisste valg som og bidrar til at alle dyr får det bedre.

Neste artikkel

Veterinærer bes om å tilby utstyr til koronasyke