Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nitrogenet som forsvant

Den nye gjødselforskriften vil tvinge de beste bøndene ned til et byråkratisk bestemt gjennomsnitt.

Våronn og gjødselspreiing på Jæren. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase
Våronn og gjødselspreiing på Jæren. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

I sommer har det vært ute på høring et forslag til ny gjødselvareforskrift som vil gi drastiske konsekvenser for norsk matproduksjon. På sine nettsider skriver Landbruksdirektoratet at husdyrgjødsel er en viktig ressurs, men at den i mange tilfeller ikke benyttes godt nok.

Det nye forslaget, som er skrevet sammen med Miljødirektoratet, skal stramme inn bestemmelser for lagring og spredetidspunkt, og det skal innføres nye strengere grense på hvor mye fosfor det er tillatt å tilføre jorda per år.

Målet er at det skal gi mindre avrenning, mindre lystgassutslipp og et mer lukket kretsløp på næringsstoffene.

De kunne i all ærlighet lagt til at den nye forskriften vil føre til lavere avlinger, mer kraftfôrbruk og at det vil tvinge de beste agronomene ned til et byråkratisk bestemt gjennomsnitt.

Først litt grunnleggende gjødselteori - for hvem liker vel ikke å starte dagen med det? I 1843 formulerte den tyske kjemikeren Justus von Liebig det som kalles for minimumsloven. Avlingsstørrelsen er avhengig av det næringsstoffet som det er relativt minst av. Du kan bruke så mye nitrogen du bare vil, men om det ikke er nok fosfor er det sistnevnte plantenæringsstoff som bestemmer hvor stor avling som kan tas.

Nitrogenet i husdyrgjødsla er en luring.

Når vi planlegger neste års gjødsling gjør vi et estimat på hvor stor avling vi vil ta, regner ut hvor mye nitrogen, fosfor, kalium, svovel og eventuelt andre næringsstoffer den vil kreve og beregner gjødsling ut fra det. Har du godt drenert jord i god hevd og er en dyktig planteprodusent, tar du høye avlinger og må gjødsle mye. Tar du lave avlinger må det gjødsles lite.

Gjødsler vi med mer enn det plantene trenger er det fare for avrenning, spesielt av nitrogen siden det bindes dårlig i jorda. Eller det kan gi oppbygging av store reserver av fosfor som bindes hardt til jordpartiklene. Gjødsler vi med for lite vil jorda over tid tappes for næringsstoffer og avlingene reduseres.

I dag er det en grense på på 3,5 kilo fosfor per dekar. Landbruksdirektoratet vil over tid ha den ned til 2,5 kilo og Miljødirektoratet ned til 2,1 kilo. Men som de selv skriver; “Det er mulig å oppnå avlinger som tar ut fosformengder tett opp mot 3,5 kg fosfor/daa. Dette er likevel et avlingsnivå som sjeldent oppnås. Gjennomsnittlige grasavlinger tilsvarer om lag 2,1 kg fosfor/daa i fylkene med høyest gjennomsnittsnivå.”.

Tenk litt på det som ligger implisitt i disse setningene. De flinkeste bøndene skal tvinges ned til gjennomsnittlige resultater. Her skal vi ikke legge til rette for at de med dårligst resultat klarer å øke sine avlinger, nei de flinkeste folka skal lovreguleres ned til gjennomsnittet.

Tall fra Tine, Norsk Landbruksrådgivning og Yaras Grovfôr2020-prosjekt, der de har analysert i detalj over 200 gårdsbruk, viser at gjennomsnittsavlingene i Rogaland og i Agder allerede henter ut 2,7 kilo fosfor ut av åkeren per år. Med de nye forskriftene på plass må disse produsentene redusere sine avlinger med 20 prosent for å ikke over tid tappe jorda for fosfor.

Det er dokumentert avlinger som henter ut langt over 3,5 kilo fosfor. I Avlingskampen som vi har fulgt i Norsk Landbruk, er det dokumentert avlinger med et fosforbehov på 4,14 kilo per dekar. Og dette er i dag.

Vi har som mål å øke matproduksjonen i Norge med 20 prosent. Det betyr at de med lavest avling må øke avlingene 20 prosent, og at de med høyest avling må øke med 20 prosent. Hvilket vil si at de beste er et sted mellom to og tre ganger den nye grensa Miljødirektoratet har foreslått.

Om ikke det skulle være dramatisk nok ligger det i forslaget - gjemt bak en vegg av byråkratisk tåkeprat - en ny grense på nitrogengjødsling. I dag er det ingen øvre grense på hvor mye nitrogen en kan bruke, men nå vil Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet innføre det de kaller en teoretisk maksverdi på 35 kilo nitrogen per dekar. Uten videre seremoni påstår de at dette “skulle holde for de fleste”.

Men det gjør det beviselig ikke. Hvis vi ser på tall fra Grovfôr2020-prosjektet finner vi at en vanlig gjødslingsstrategi i områdene med høyest grasavlinger er seks tonn kumøkk gjennom vekstsesongen (24 kilo nitrogen) pluss 20 kilo mineralgjødsel i tillegg. Totalt 44 kilo nitrogen. Et godt stykke over teoretisk maksverdi på 35 kilo. Men hva betyr egentlig “teoretisk maksverdi”?

Nitrogenet i husdyrgjødsla er en luring. Omtrent halvparten av de 24 kiloene med nitrogenet i husdyrgjødsla er plantetilgjengelig i form av ammonium. I et kaldt år er kanskje bare en fjerdedel av nitrogenet plantetilgjengelig. Men dette tar ikke de to direktoratene hensyn til i sin teoretiske beregning. Der er alt dette nitrogenet plantetilgjengelig alltid. Av 24 kilo byråkratisk tilgjengelig nitrogen vil det være år der bare seks kilo er tilgjengelig for plantene.

Men den nye forskriften vil garantert føre til dårligere utnyttelse av den mest begrensende av alle ressurser i norsk jordbruk; arealer

Hittil har altså det vanlige vært å supplere den resterende nitrogenmengden med mineralgjødsel, men bak enda en vegg av tåkeprat gjemmer det seg enda en reduksjon. En skulle tro at det ville vært lov å supplere med 11 kilo nitrogen (teoretisk maks verdi 35 kilo - 24 kilo fra husdyrgjødsel = 11 kilo fra mineralgjødsel). La oss heller lese høyt fra forslaget; “nitrogenmengden begrenses til halvparten av differansen mellom nitrogenmengder med husdyrgjødsel og en beregnet maksverdi på 35 kg N/daa”. Hva. Betyr. Det?

Jo, det betyr at vi skal dele differansen (11 kilo) på to. Hvorfor? Fordi. Da kan vi altså supplere med 5,5 kilo nitrogen. I enkelte år vil grasprodusenten ende opp med å ha 11,5 kilo nitrogen tilgjengelig for plantene.

Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet startet altså med å påstå at 35 kilo nitrogen bør holde for de fleste, noe det absolutt ikke gjør. Og når forslaget er filtrert gjennom den virkelige verden ender de på 11,5 kilo. Noe som knapt holder for de med lavest avling. Og som reelt sett vil redusere avlingene til de beste grasprodusentene med 40 til 50 prosent.

Direktoratene skriver i sitt forslag at den nye forskriften vil føre til bedre utnyttelse av fosfor- og nitrogenressursene. Og det er nok helt på sin plass for enkelte produsenter å bedre balansere gjødslingen opp mot hvilken avling de faktisk tar. Men den nye forskriften vil garantert føre til dårligere utnyttelse av den mest begrensende av alle ressurser i norsk jordbruk; arealer. Og det vil spesielt slå hardt ut for de aller beste produsentene.

Om forslagene til Landbruksdirektoratet og Miljødirektorartet innføres med Frp som landbruksminister representerer det et nytt referansepunkt i ironi. Jeg hadde ikke inntrykket av at Frp var partiet som gjennom byråkratiske forordninger regulerer bort muligheten til å være flink og tvinge de beste ned på gjennomsnittet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Forvirrede landbruksøkonomer om kapitalavkastning