Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kystlynghei og den vanskelige sauen

Den gammelnorske sauen utnytter våre helårsressurser og gir oss en naturtype vi er i ferd med å miste. Likevel er den en landbrukspolitisk taper.

Gammelnorsk sau, er svært viktig for skjøtsel av den trua naturtypen kystlynghei. Foto: Leif-Arne Furevik

Å gå i et landskap med utsikt, er det noe vi tar for gitt? Slik som vi kan gå i åpent lende i fjellet over tregrensa, slik kan vi kan bevege oss langs kysten, der kystlyngheiene fortsatt holdes i hevd. Vi kan la drømmene fly med utsikt mot havet og øyrikene utenfor, samtidig som en trygt kan bevege seg langs gamle stier og dyretråkk i kupert terreng.

Den gammelnorske sauen som utnytter våre helårsressurser kan ikke bli en landbrukspolitisk taper nå som vi blir enda mer avhengige av vår egen evne til å produsere mat. Sauen gir oss også en naturtype vi er i ferd med å miste.

I lyngheiene kan plutselig en orrfugl fly opp rett foran deg. I vannkanten kan man se langbeint sau med flotte horn, og med et fargespill i ulla som går i ett med landskapet. Skulle tro de var født til å bo her.

Det er ikke lett å forstå hva det betyr for det verdifulle kulturlandskapet når man diskuterer de landbrukstekniske detaljene. Lam klassifiseres etter et system som kalles EUROP, der inndelingen er basert på kjøttfylde og slaktevekt. Om et lam klassifiseres med O eller P mister den økonomiske tilskudd.

Gammelnorsk sau, som kalles villsau om den driftes på tradisjonelt vis, er svært viktig for skjøtsel av den trua naturtypen kystlynghei. Lam av denne rasen havner ofte nederst på klassifiseringssystemet. Ikke fordi de eies av bønder som ikke er opptatt av kvalitet, men fordi bøndene driver nøyaktig slik sauen skal drives. Disse sauene er tilpasset et landskap med sparsomme fôrressurser.

Men er ikke kjøttfylde og slaktevekt kvalitet vi må måle på? Nei.

Gammelnorsk sau gir et smakfullt kjøtt som er mørt og finfibra. Det er kvalitet og prisbelønnede restauranter har lam av villsau på menyen. Men selv om man blir glad og mett, har ikke utegangersauen alltid nok kjøttfylde til å komme i høy kategori i EUROP.

Man finner rester av boplasser og steinmurer, og får en forbindelse med våre forfedre i en uendelig rekke bakover.

Annonse

At en søye kan lamme uten tilsyn og hente absolutt alt fôret sitt ute hele året er jo også definitivt en kvalitet vi burde belønne. Denne sommeren med tørke og fôrmangel viser det med all tydelighet, og jeg tviler på at beslutningen om å ta bort tilskudd til lam som klarer seg ute i norsk natur hadde blitt fjerna i år. Eller man hadde funnet en annen løsning som er tilpasset WTO-systemet som setter begrensninger på produksjonstilskudd.

Det er fremtid å ta vare på raser som er nøysomme. I tiden før oljerikdommen var det slik vi overlevde. Nå er vi inne i en tid hvor vi igjen må tenke kretsløp og at ressursene vi bruker til å produsere kjøtt burde være fra mark vi ikke kan bruke til annet. Denne sauen lar all menneskeføde være menneskeføde.

Vi finner kulturminner fra helt tilbake til steinalderen i lyngheiene. Nordmenn har drevet med sau i dette landskapet i 5000 år. Man finner rester av boplasser og steinmurer, og får en forbindelse med våre forfedre i en uendelig rekke bakover.

Uten å bli beita på eller brent mister fort lyngen fôrverdien. Man har funnet spor etter jevnlig lyngbrenning i steinalderen, så dette visste våre forfedre også: at det ble bedre fôr om det kom nye skudd. Noen frø spirer rett og slett bedre og om de har vært utsatt for røyk.

Røsslyngen har vist seg å være veldig robust. Den tåler ekstremvær som kulde og tørke. Lyngen er med andre ord naturlig herda for konsekvensene av klimaendringene.

Og til de som lurer: de eviggrønne heiene er en god karbonlagrer. I lyngen trives fugler som sanglerke, heipiplerke, heilo og storspove. Det er også en rekke insekter som lokker dem. Noen er pollinatorer, som blant annet den stekt trua røsslyngmåleren som er funnet langs kysten i Rogaland. Denne lille sommerfuglen er askefarget og ligner i fargen på noen av villsauene som den deler leveområde med.

I tillegg finner vi smalvingemåler og lyngheimåler som også kun finnes her i de åpne lyngheiene. Biene som finnes er har navn som lynghumle, lyngsandbie, lyngsilkebie og lyngvepsebie. Gresshoppene heter selvfølgelig røsslyngsuger og lynggresshoppe

Det finnes nok av bildebevis på at om man slutter å skjøtte kystlyngheia så kommer grana. Den ble brukt i skogreisinga på Vestlandet etter krigen, og forandrer landskapet til å bli en tett dunkel granskog som utkonkurrerer alt annet liv. Da blir der ingen plass til insektene og fuglene som er avhengig av det åpne landskapet og det som vokser her. Ikke blir det plass til noe sau heller som kan nyttiggjøre seg av verdifullt fôr.

Vi trenger ikke å lage fôr av trevirke, som er det nye fremtidshåpet til et selvforsynt Norge, når vi har denne villsauen. Så la den ikke bli en landbrukspolitisk taper.

Ragna Kronstad skriver fast i Nationens spalte Faglig snakka.

Neste artikkel

Eit grønt parti seier nei til EU