Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klima for kjøttdebatt

Siden forskjellig typer kjøtt har radikalt forskjellig klimagassutslipp bør kjøttet merkes så forbrukerne kan ta informerte valg.

Denne høsten har kjøttforbruk og kjøttproduksjon vært aktualisert som aldri før; Folkeopplysningen og sammenhengen mellom klimagassutslipp og tilskuddsregimet i kjøttproduksjon; Klimapanelets siste 1,5 graders-rapport; Lekkasjer fra Miljødirektoratet om å kutte i antall kyr for å klare norske klimaforpliktelser. Til sist en rapport utført av Statens institutt for forbruksforsking der nordmenn viser seg å være lite villige til å kutte kjøttforbruk av klimahensyn.

Og det er når jeg leser den rapporten jeg skjønner hva det er som mangler for norske forbrukere. Fordi i stedet for å kutte i kjøttforbruket for å redusere klimapåvirkningen ramser forbrukerne heller opp tiltak som økt forbruk av lokalprodusert mat og økt forbruk av økologisk mat. Problemet er at norske forbrukere åpenbart ikke har snøring på hvilken type mat som gir lavest klimagassutslipp. Det vi trenger er klimagassmerking på kjøttpakken og melkekartongen. Fordi det er radikalt forskjell på klimagassutslippene for kjøtt fra ulike typer dyr. Fordi det er stor forskjell på samme dyr i ulike produksjonssystem. Fordi norske forbrukere har klart å oppfatte praktisk talt alt 180 grader feil.

Om vi spoler litt tilbake så har allerede vestlige bønder innrettet matproduksjonen ganske klimagasseffektivt, uten at noen egentlig tenkte over at det skjedde. For når Nationen på lederplass kaller 20 prosents reduksjon av antallet melkekyr for en “tankelek fra embetsverket” er det en helt realistisk tankelek. Vi har allerede omtrent halvert antallet melkekyr i Norge de siste 50 årene, hva er det som skulle tilsi at vi ikke kan gjøre det igjen? Kyr i dag melker 7500 kilo i gjennomsnitt, men de beste ligger godt over 10.000 kilo, og noen over 14.000 kilo.

Melk fra høytytende kyr burde vært merket på samme vis som vi merker melk med ulikt fettinnhold.

Annonse

Andre land har gjort det samme, i USA er antallet melkekyr redusert fra 22 millioner i 1950 til 9 millioner i dag, mens produksjonen av melk samtidig er doblet, og hver ku melker over 10.000 liter i året. Mexikanske kyr melker under det halve hvilket vil si at du trenger minst to meksikanske kyr for hver amerikanske. I India melker hver ku bare 1300 liter, noe som gjør at en indisk melkeprodusent trenger sju kyr for hver amerikansk ku. For hver liter melk en inder drikker slippes det ut metangass tilsvarende 4 kilo CO2-ekvivalenter, mens for hver liter en amerikaner drikker slippes det ut en halvkilo. Melk fra høytytende kyr burde vært merket på samme vis som vi merker melk med ulikt fettinnhold.

I kjøttproduksjonen har vi også sett en forbedring i antall kilo fôr per kilo tilvekst og kortere framfôringstid. Men denne suksessen måtte det jo komme en motreaksjon mot. Enkelte føler dyra ikke har høy nok dyrevelferd i dagens produksjonssystem, og da er det ofte to alternative driftsformer som hentes opp som et alternativ; gress-fôra biff og saktevoksende kylling. Men begge deler går direkte på bekostning av de miljøfordelene som er jobbet fram over de siste 50 årene.

González (2011) så på klimagassutslippene for produksjon av ett kilo kjøtt og fant at hvis du foretrekker å spise grasfôra brasiliansk biff, i stedet for svensk biff fôra på gras og kraftfôr dobler du klimagassutslippene fra 20 til 40 kilo CO2-eq. Judith L. Capper ved Washington State University så i 2011 på miljøpåvirkningen til tre ulike biff-produksjonssystemer og fant at arealbruken dobles, klimagassutslippene dobles og vannbehovet øker firegangen om en går fra intensiv framfôring til gressfôring av okser. Saktevoksende kylling har akkurat samme problemer og bruker gjerne 30 til 40 prosent mer fôr enn sine raskt voksende slektninger. Det er direkte overførbart til 30 til 40 prosent større CO2-utslipp fra fôrproduksjon i tillegg at lengre tid i fjøset betyr mer energi til oppvarming.

Samme gjelder for økologisk mat. I Tyskland fant forskeren Hanna Treu (2016) at en konvensjonell diett som besto av 45 prosent mer kjøtt hadde samme klimagassutslipp som en økologisk diett. Men på tross av det gikk det med 40 prosent mer areal til å produsere øko-dietten. En klimabevisst forbruker bør altså velge bort økologiske produkter, men det finnes det knapt informasjon om i dag.

Landbruket må i grunn fortsette med det de har holdt på med i 50 år; mer melk, egg, kjøtt per dyr. Mer avling per dekar. Og forbrukere informeres om forskjellene i klimagassutslipp fra de ulike produksjonssystemene, fordi nå tar de avgjørelser helt uten den viktigste miljøfaktoren som finnes i dag; klimagassutslipp.

Neste artikkel

Arrangørene av Femundløpet frykter vindkraftplaner