EU er i ferd med å møte veggen. Mest synlig er Brexit og motstand fra nasjonalistiske partier i mange land. Likevel er nok en mye kraftigere og mer generell motstand i ferd med å utvikle seg over hele Europa. EU avslører seg som en ikke demokratisk organisasjon med et altfor stort byråkrati, og viljen til å detaljregulere likt og ulikt i medlemslandene, skaper motvilje. Manglende evne til å løse påtrengende utfordringer innen økonomi og migrasjon gjør ikke saken bedre.
Selve konstruksjonen som EU bygger på, er vanskelig. En samling av land i en enhet uten demokratisk legitimitet må nødvendigvis stå ustøtt. Bedre har det ikke blitt av at EU har drevet en aggressiv utvidelsespolitikk. Resultatet er at unionen nå består av land med svært ulike forutsetninger både når det gjelder økonomi, politikk og kultur. Og ønsket om ytterligere ekspansjon kvalifiserer neppe til noen ny fredspris.
Sett fra norsk synspunkt er vår deltakelse i EØS selvmotsigende. På norsk hjemmebane snakker vi alvorlig om sosialdemokrati og nordiske løsninger, for så å være tilsluttet, og i mange viktige saker å bli styrt av, et rent liberalt politisk regime.
Men selv om det er lett å være kritisk til den nåværende EU-konstruksjonen, er det ingen tvil om at det er hensiktsmessig at landene i Europa samarbeider nært. Skal det skje innenfor EU/EØS, må det gjennomføres betydelige reformer innen unionen. Brussel har for lengst oppfattet situasjonen og ulike scenarioer for endring blir nå diskutert. En opplagt forbedring ville være å avvikle deler av byråkratiet og å fjerne mye av detaljreguleringen. En annen løsning kan være midlertidig å la grupper av relativt like land utvikle sitt samarbeide innenfor enheten, men uavhengig av helheten. De nordiske landene kunne kanskje på sikt utgjøre en slik gruppe.