Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slik er Boris Johnson – mannen som vil lede britene ut av EU

En kritisk forfatter har kalt ham «The Blond Beast of Brexit». Nå skal tyrkisk-britiske Boris Johnson prøve å levere brexit-avklaringen Theresa May aldri fikk helt til.

Fårete: Statsministerkandidat Boris Johnson (t.h.) etter en saueklipp i Nord-England, torsdag 4. juli 2019. Foto: Oli Scarff / Pool via AP / NTB Scanpix

Boris Johnsons vei til den britiske statsministerboligen i Downing Street nummer 10 er strødd med skandaler som ville tatt knekken på en mindre teflonbelagt politiker. Når han nå blir statsminister, har brexit-tilhengerne i Det konservative partiet - altså de politikerne som sto på brexit-siden allerede under folkeavstemningen i 2016, i motsetning til Theresa May og Johnsons motkandidat Jeremy Hunt - for første gang fått den hele og fulle styringen med brexit-prosessen.

På papiret. For de Konservatives flertall i parlamentet er syltynt, og fullt av brexit-skeptikere. Skal Johnson få flertall for noe, må han samle en koalisjon av staur som ikke bare spriker, men ofte aktivt trekker i direkte motsatte retninger.

Noen trodde faktisk han hadde lagt lederambisjonene bak seg. Johnson hadde fått mye av æren for at brexit-tilhengerne vant folkeavstemningen. Da statsminister David Cameron varslet sin avgang samme morgen som folkeavstemningsresultatet var klart, var det antatt at ingen sto sterkere i kampen om å bli Storbritannias neste statsminister enn Johnson.

Og det hadde han tenkt å bli. 30. juni 2016 hadde Johnson kalt inn til en pressekonferanse for å lansere sitt konservative lederkandidatur.

Den endte med at han forklarte hvorfor han likevel ikke var kandidat. (Mye av den egentlige årsaken, som Johnson ikke nevnte med ett ord, var at Michael Gove, hans nære makker under folkeavstemningsvalgkampen og hans valgkampgeneral for å bli partileder, svært overraskende hadde lansert sitt eget kandidatur et par timer tidligere.)

Partileder og statsminister

Tre år senere var brexit-prosessen fortsatt ikke i nærheten av å være avklart. Johnson hadde blitt utenriksminister, gått av som utenriksminister i protest mot Theresa Mays brexit-håndtering, og tiden for hans egen runde i partilederstolen var til sist inne.

May varslet sin avgang etter å ha vært ute av stand til å samle et parlamentarisk flertall for sin plan. Michael Gove ble nok en gang feid til side i avstemningene den konservative parlamentsgruppen avholder for å avgjøre hvilke to kandidater partimedlemmene får lov til å ta stilling til. Etter det mange har hevdet var taktisk votering fra Johnson-leiren, ble Johnsons motstander den relativt upopulære tidligere helseministeren Jeremy Hunt.

22. juli 2019 var resultatet klart: Det konservative partiets rundt 160.000 medlemmer hadde valgt Johnson til ny partileder, og dermed ny statsminister, med overveldende flertall.

Dermed har en av det konservative partiets mest markante profiler, som har vært omtalt som potensiell lederkandidat i over ti år, klart noe mange av hans forgjengere i rollen som «leder-favoritt» aldri klarte: Å vinne et faktisk partiledervalg.

Tapende favoritter

Oppfatningen om at favoritten aldri vinner, har en lang historie i det konservative partiet. Thatcher var ikke favoritt da hun ble partileder. Michael Heseltine, kalt «Tarzan», var soleklar favoritt til å overta etter Margaret Thatcher, men tapte for den relativt anonyme motkandidaten John Major. Da Major ga seg, trodde mange at den populære finansministeren Ken Clarke ville overta som partileder. Clarke forsøkte seg faktisk hele tre ganger. Han tapte hver gang, til William Hague, Iain Duncan Smith og til slutt overfor David Cameron.

Under Camerons tid som partileder var det Boris Johnson som seilte opp som det britiske kommentatorer kaller «the king across the water»; utfordreren alle venter på. Da han i 2014, etter to perioder som London-ordfører, valgte å melde seg som kandidat til parlamentet, anså mange at det var fordi han planla å utfordre David Cameron.

Johnson har historiske bånd til både Heseltine og Clarke. Den første gangen han ble valgt inn i parlamentet, var det som Heseltines etterfølger i valgkretsen Henley, og da Clarke tapte for Cameron, støttet Johnson Clarkes kandidatur.

Som London-ordfører hadde Johnson vært en torn i siden på partiledelsen, gjerne med kritikk fra et ståsted på den liberale venstresiden i Det konservative partiet. Men da tiden var inne for å bryte med Cameron og for alvor markere seg som en nasjonal lederskikkelse, brøt Johnson også med Heseltine og Clarke.

Det bruddet kom ved begynnelsen av valgkampen opp mot folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap. Clarke og Heseltine har alltid vært blant Det konservative partiets mest innbitte EU-tilhengere, og det kan ha kostet dem ledervervet. Johnson valgte å stille seg på motsatt side.

Foto: Danny Lawson / PA via AP / NTB Scanpix

Som Johnson forteller det, hadde han lenge vært i tenkeboksen. Han så argumenter både for og mot et fortsatt EU-medlemskap. Og etter å ha holdt presse og politiske partnere på pinebenken i lang tid, varslet han en kunngjøring.

Før den kom, skal han ha skrevet to tekster til sin ukentlige spalte i The Telegraph, avisa der han tidligere hadde jobbet som Brussel-korrespondent. I den ene argumenterte han for at britene burde bli i EU. I den andre argumenterte han for at de skulle melde seg ut.

Han endte med å sende inn teksten som argumenterte for brexit.

Ansiktet til brexit

Johnson er beryktet for sin evne til å markedsføre seg selv som mindre strategisk enn han ofte viser seg å være i virkeligheten. Derfor kan det være nødvendig å ta det han forteller om sine egne tankeprosesser med en klype salt. Det som derimot er klart, er at andre kilder forteller at han per sms til statsminister David Cameron før kunngjøringen først hadde sagt at han ville satse på brexit, så noen timer senere at han kanskje ombestemte seg, og så til slutt at han definitivt ville satse på brexit, men at han regnet med å tape.

Effekten var uansett klar: Før Johnson tonet flagg, hadde Camerons nære våpendrager Michael Gove vært den mest markante profilen på den offisielle brexit-kampanjen Vote Leave. Etter at Johnson kom på banen, havnet Gove i skyggen.

Johnson gikk rett inn i de mest sette tv-debattene om brexit. Han ble det menneskelige ansiktet til «brexit-bussen», en stor rød buss med et påskrevet løfte om at å melde seg ut av EU ville frigjøre 350 millioner pund i uka som kunne brukes til å styrke det britiske helsevesenet.

Tim Martin (t.h.), leder for pub-kjeden Wetherspoons, var en av de mest markante næringslivsskikkelsene som støttet brexit. Her tar han en foto-øl med brexit-general Boris Johnson. Foto: Henry Nicholls/ Pool Photo via AP / NTB Scanpix
Annonse

Tallet var feil. I rene tall er den korrekte summen fortsatt astronomiske 250 millioner pund, men det er heller ikke justert for at EU er Storbritannias største handelspartner og at mange britiske bedrifter tjener store penger, som skattlegges i Storbritannia, på at denne handelen går fritt over landegrensene innad i EU.

Johnson lot seg ikke affisere nærmere av den kritikken. Det var ikke poenget, ifølge Johnson. At det skulle være problematisk at Vote Leave-kampanjen antydet at Tyrkia var på vei inn i EU og at det ville få udefinerte katastrofale følger, ble også avfeid av Johnson, som til tross for sitt erkeblonde utseende har tyrkiske aner.

– Jeg sa ikke noe om Tyrkia under folkeavstemningen. Siden jeg ikke kom med noen kommentarer, kan jeg ikke ta avstand fra dem, sa han til kanalen Channel 4 i 2019.

Ble trukket for retten for løgn

En faktasjekk fra BBC påpeker i den forbindelsen at Johnson omtalte Tyrkia gjentatte ganger og også sto som en av avsenderne på et brev som advarte statsminister David Cameron om tyrkisk EU-medlemskap uka før folkeavstemningen.

Johnsons forhold til sannheten har vært et tilbakevendende tema gjennom hele hans karriere. I 1988 fikk han sparken som journalist etter å ha funnet på sitater. I 2004 fikk han sparken som statsråd etter å ha løyet om et utenomekteskapelig forhold som endte med en abort. Og i 2019 ble han trukket for retten for å ha løyet i brexit-valgkampen.

Akkurat den siste prosessen endte riktignok med at saken ble henlagt, mens partimedlemmene i Det konservative partiet valgte Johnson til statsminister.

Foto: Dominic Lipinski / Pool Photo via AP / NTB Scanpix

Med det har Toryene valgt seg den mest skandaleomsuste britiske storpartilederen siden Det liberale partiets leder Jeremy Thorpe ble arrestert for å ha forsøkt å få en leiemorder til å ta livet av sin kjæreste Norman Scott på 1970-tallet.

Sammenlignet med Thorpe har Johnson et godt stykke igjen før han kan konkurrere om tittelen «mest omstridt». At Labour-leder Jeremy Corbyn har sine egne problemer, mens EU-motstanderpartiet UKIP har valgt en serie stadig mer problematiske partiledere siden partifaderen Nigel Farage meldte seg ut og siden startet «The Brexit Party», gjør også konkurransen om tittelen sterk.

Det skal likevel ikke legges skjul på at Johnsons politiske liv har overlevd uvanlig mange saker som ville betydd kroken på døra for en mindre teflonbelagt politiker. Han har opplevd ikke bare én, men en hel rekke tabloidrunder med oppslag om utenomekteskapelige forhold, er skilt to ganger, og nekter å svare på spørsmål om hvor mange barn han har (BBC-programlederen Emma Barnett har lagt fram relativt solid argumentasjon for at tallet er fem eller seks). Han er anklaget for å ha forsøkt å legge til rette for at en kriminell venn banket opp en journalist som hadde vært for kritisk.

Under brexit-kampanjen samlet skribenten Heathcote Williams en lang rekke dokumenterte påstander om Johnsons adferd i boka The Blond Beast of Brexit, som ble en bestselger for nisjebokhandlere i hjertet av EU-tilhengerland i London.

Skandaleoppslag ble det også under ledervalgkampen i sommer. De kom etter at en nattlig krangel Johnson hadde med sin nåværende samboer ble så høylydt at naboer ringte politiet fordi de fryktet for samboerens sikkerhet.

Foto: Jacob King / PA via AP / NTB Scanpix

Samboer-skandalen skadet Johnsons lederkandidatur. Men i den moderne medievirkeligheten var det ikke alvorlig nok til å gi fasaden mer enn en ørliten bulk. Partimedlemmene som skulle velge ny statsminister, var opptatt av andre ting. Ikke minst av brexit. Og der var hovedsaken at Johnson ble oppfattet som garantist for en hardere brexit enn hva motkandidaten Jeremy Hunt kunne levere.

Brexit uten avtale

I så måte har rykter om at Johnson sier én ting til en gruppering og noe helt annet til en annen, antakelig skadet Johnson mer. Men kritikk tuftet på det, kom til kort fordi eventuelle Johnson-motstandere i Det konservative partiet møtte en vegg: Det finnes ikke lenger mediekilder som oppfattes som nøytrale nok til at kjernevelgerne i Det konservative partiet stoler på dem hvis de sier noe negativt om en politiker velgerne i utgangspunktet liker.

Personlige kvaliteter har en tendens til å spille en meget stor rolle i lederdebatter i britisk politikk. Men bak det hele ligger det også politiske vurderinger.

Hunt har lagt vekt på det han beskriver som realisme overfor brexit-forhandlingene. Han lagt seg noe nærmere den avtalen Theresa May gjentatte ganger har feilet i å få flertall for i parlamentet.

Johnson, derimot, har vært mindre spesifikk på detaljer i sine planer. I stedet har han lagt vekt på det han beskriver som optimisme i brexit-forhandlingene. Kombinert med et krav om at britene skal forlate EU 31. oktober, selv hvis det ikke foreligger en avtale med EU innen det tidspunktet.

Å forlate EU uten en avtale er britisk næringslivs store skrekk. Noen investorer mener riktignok at det gir muligheten til å liberalisere finanssektoren på en måte som vil la dem tjene store penger, men de aller fleste næringslivstopper frykter konsekvensen av å gå tilbake til et WTO-regelverk de mener vil gi dem enorme ekstrautgifter til toll og byråkrati.

Til de bekymringene har Johnson, før han gikk av som Mays utenriksminister i 2018, levert et meget kontant svar: «Fuck business».

Nå får han muligheten til å vise hva det betyr i praksis.

Foto: Oli Scarff / Pool via AP / NTB Scanpix

Neste artikkel

Labour vil hasteinnkalle Parlamentet til brexit-debatt