Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et arbeidsmarked i balanse

EØS-avtalen sikrer at Norge deltar på lik linje med EU-landene i det indre marked i EU, der man også godtar EUs regler om konkurranse og fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital i det indre markedet.

Innvandring: I perioden 2004-2016 kom det nesten 240.000 arbeidsinnvandrere til Norge. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Utvekslingen av arbeidskraft og arbeidsinnvandring er en faktor som bidrar til å balansere arbeidsmarkedet i Europa. Om det er lavkonjunktur og høy ledighet i ett land kan personer fritt søke seg arbeid i andre land EU-land. Det omfatter også landene som har sluttet seg til EØS-avtalen.

Grunnet den frie flyten av arbeidskraft har Norge hatt stor arbeidsinnvandring som følge av EØS. Det begynte gradvis fra avtalen ble underskrevet i 1994, men skjøt først virkelig fart etter EU-utvidelsen østover i 2004.

I perioden 2004-2016 kom det nesten 240.000 arbeidsinnvandrere til Norge, hvorav to tredjedeler av dem var fra EUs nye medlemsland, med Polen som det viktigste.

Disse arbeiderne fant veien inn i mange næringer. Mest kjent er kanskje bygg- og anleggsbransjen, mens også i petroleumsnæringen har det arbeidet mange fra de nye EU-landene i øst.

Det skal vi være svært glade for. De har tatt unna en etterspørsel det norske arbeidsmarkedet vanskelig hadde klart å møte selv. Næringer som bygg og anlegg og olje og gass er også typisk sykliske næringer der behovet for arbeidskraft kan variere mye over relativt få år.

Dette understøtter også statistikken.

Tall fra SSB viser at arbeidsinnvandringen skjøt fart fra 2004 før det nådde en foreløpig topp på 23.200 personer i 2008, opp fra 2.400 så sent som i 2003. I 2009 falt imidlertid arbeidsinnvandringen med 23 prosent. Hva var forklaringen? Jo, frem til 2008 var det høy fart i norsk økonomi, fra 2008 og inn i 2009 meldte usikkerheten i form av finanskrisen seg.

Toppen i arbeidsinnvandringen til Norge ble nådd i 2011 på 26.700 personer, og det har siden avtatt. Først ganske jevnt, men så markant fra 2014.

Fri flyt av arbeidskraft i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet sørger for bedre balanse i arbeidsmarkedet.

Annonse

Forklaringen er åpenbar. I kjølvannet av finanskrisen og frem til 2014 var det full fart i norsk økonomi, vi nøt godt av en svært høy oljepris. Det ble et sug etter arbeidskraft i flere næringer. I 2014 ble vi imidlertid rammet av det kraftige oljeprisfallet, en krise som kjentes mye bedre i Norge enn hva finanskrisen hadde gjort fem år tidligere. Arbeidsinnvandringen reagerte umiddelbart og falt kraftig tilbake.

Statistikken viser tydelig at arbeidsinnvandringen er fleksibel og justerer seg selv etter behov. Når det er et stort behov vil den være høy, og tilsvarende lavere når aktiviteten i økonomien går ned. Det viser også at arbeidsinnvandringen ikke fortrenger norske arbeidstakere; når det er lite jobber å få så uteblir også den store arbeidsinnvandringen.

Etter mitt syn sørger den frie flyten av arbeidskraft i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet for en bedre balanse i arbeidsmarkedet, både for enkeltland og for Europa som helhet.

EØS-avtalen gjør det også lettere for norske borgere å arbeide i andre europeiske land. Det gir norske arbeidstakere muligheten til å skaffe seg mer internasjonal kompetanse, etablere nettverk i Europa og tilegne seg erfaringer og kunnskap de ikke hadde fått i Norge. Det er gunstig både for den enkelte, men også for norsk verdiskaping på sikt.

Nå skal det ikke underslås at EØS-avtalen og arbeidsinnvandring har sine problematiske sider.

Det forekommer sosial dumping og arbeidslivskriminalitet relatert til arbeidsinnvandring.

Derfor har regjeringen trappet opp kampen mot dette, blant annet gjennom å opprette egne a-krimsentre der politiet og ulike myndighetsorgan samarbeider og koordinerer innsatsen mot denne typen kriminalitet. Norsk arbeidsliv skal være trygt og ordnet, og alle, både norske og utenlandske statsborgere, skal ha anstendig betalt for arbeidsinnsatsen sin.

Såkalt velferdseksport er en annen utfordring. Jobber man i Norge har man nemlig rett på ytelser som kontantstøtte og barnetrygd, også om ektefelle og barn ikke bor i Norge, og aldri har gjort det. Kontantstøtten og barnetrygden kan kombinert utgjøre nær en gjennomsnittlig årslønn i flere av de øst-europeiske landene.

Det mener vi er urimelig, og ikke slik ytelsene var tenkt brukt. Hovedregelen bør være at norske velferdsytelser går til norske statsborgere eller personer som er bosatt og arbeider i Norge, og i tilfelle kontantstøtte og barnetrygd også har sin familie boende i Norge.

Fremskrittspartiet mener i det minste at ytelsene bør justeres iht. til levekostnadene i landene hvor mottakerne er bosatt.

I sum er like fullt den graden av fleksibilitet og balanse EØS-avtalen gir både det norske og andre europeiske arbeidsmarkeder et stort gode, både for samfunnene som helhet og den enkelte arbeider.

Neste artikkel

Den franske EU motstanden