Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi har ikke råd til å glemme

Jeg trodde lenge at jeg kunne ta helt grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter, rettsstat, fred og mangfold for gitt. Jeg tok feil.

Krigen som skulle ende alle kriger var over 11. november 1918. Her feirer amerikanske og britiske soldater i London at første verdenskrig er over. Foto: NTB scanpix

«Denne krigen skal ende alle kriger», sa den amerikanske presidenten Woodrow Wilson i 1917. Første verdenskrig hadde allerede rystet Europa i tre år, og nå erklærte USA krig mot Tyskland. Fortsatt gjenstod halvannet år med groteske handlinger. Det er anslått at 15–20 millioner mennesker mistet livet i tragedien.

Første verdenskrig endte 11/11/18 klokka 11. På søndag er det nøyaktig ett hundre år siden. Det har fått meg til å tenke.

Av dagens eldregenerasjon er det bare knapt noen som levde på denne tiden. Det er ikke lenger noen som opplevde grusomhetene eller så dem med egne øyne. Minnene fortapes. Nå har vi bare historiebøkene igjen. Vi har ikke råd til å glemme.

Det symbolske avslutningstidspunktet til tross; det skulle knapt gå tjue år før neste verdenskrig var et faktum. Versailles-traktaten av 1919 skulle skape varig fred, men ble oppfattet så urettferdig at konfliktene på kontinentet heller forsterket seg. Da avtalen var undertegnet uttalte visstnok den franske generalen Ferdinand Foch at «Dette er ikke fred. Det er en 20 år lang våpenhvile.» Beskrivelsen kunne ikke ha truffet bedre.

Andre verdenskrig er menneskeheten på sitt aller verste. Da Nazi-Tyskland kapitulerte i 1945 var titalls millioner mennesker døde. De fleste var sivile. Jøder og andre minoriteter ble nesten utryddet som følge av Holocaust. Europa lå i ruiner. Verden ble aldri den samme. I Norge sa vi «aldri mer!».

Min farfar var for ung til å delta i krigshandlingene. På starten av 50-tallet avtjente han verneplikt. Han ble en del av Tysklandsbrigaden. Dette var den norske hærs bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken, og totalt var 50.000 nordmenn utstasjonert i perioden 1947–1953. Farfar var med det siste året.

I etterkant var han aktiv i Tysklandsbrigadens veteranforening i Stavanger. Engasjementet varte til våren 2017. Da hadde veteranforeningen 70-årsjubileum. Så ble foreningen lagt ned. Det var for få gjenlevende medlemmer til at driften kunne opprettholdes. For tre måneder siden gikk også farfar bort.

Norske soldater gjør seg klar til hjemreise fra Tyskland i april 1953, etter at den norske delen av Tysklandsbrigaden sitt oppdrag er over. Foto: NTB scanpix
Annonse

Jeg tror ikke det er mulig å forstå krigens brutalitet uten selv å ha kjent den på kroppen. Det er ikke tvil om at datidens generasjoner ble sterkt formet av krigens herjinger. Mange historier har heldigvis blitt overbrakt videre til barn og barnebarn. Men tidens tann tærer. Hva skjer når den kollektive hukommelsen sakte svinner hen?

Trenger vi en ny krig for å sette pris på freden? Jeg håper ikke det. Jeg tror heller ikke det, for jeg er ikke enig med Wilsons premiss om at krig skaper fred. Til tross for at verdenskrigen endte for 73 år siden, har verden opplevd mange kriger gjennom disse årene. En krig vil isolert sett aldri kunne sikre freden. Det er ønsket om og viljen til å samarbeide som skaper grobunn for varig fred.

Den amerikanske presidenten forholder seg ikke til fakta. Den brasilianske presidenten kan tenke seg å innføre diktatur.

Europa er et eksempel til etterfølgelse: Etter krigen forstod våre politiske ledere at de måtte tenke nytt og gjøre mer. Resultatet ble det europeiske fredsprosjektet. Først gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskapet, så gjennom EF, og i dag ved EU.

Nei-siden har rett i at Europa er mer enn EU, men det kan ikke betviles at EU er den viktigste bærebjelken for europeisk samarbeid. De fleste neifolk erkjenner viktigheten av unionen. I Storbritannia ønsker to tredeler av befolkningen å være tett integrert med EU etter brexit. Samtidig er det lov å være kritisk til dagens union.

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Gjennom syv tiår har forpliktende internasjonalt samarbeid sikret freden på vårt kontinent. Uenigheter blir ikke lenger løst på slagmarken, men i møterom. Jernteppet har falt. Øst og vest er forent. Diktaturene i Sør-Europa er demokratisert. Vi skal være stolte av den freden vi har klart å ta være på. Likevel skal vi aldri si oss fornøyde.

Frankrikes president Emmanuel Macron advarte denne uka om at den nåværende utviklinga i Europa har flere likheter med mellomkrigstiden. Den økonomiske krisen har satt spor, en nasjonalistisk bølge er på frammarsj og samfunnet er mer preget av frykt enn tidligere.

Også den globale utviklingen er negativ. Den amerikanske presidenten forholder seg ikke til fakta. Den brasilianske presidenten kan tenke seg å innføre diktatur. Den filippinske presidenten oppfordrer til å skyte kriminelle på åpen gate.

Verden er i endring. Jeg trodde lenge at jeg kunne ta helt grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter, rettsstat, fred og mangfold for gitt. Jeg tok feil. Dette er verdier man kontinuerlig må kjempe for.

Det er min generasjon sitt ansvar å overbringe samfunnet i en bedre tilstand enn det vi selv tok over. Heldigvis er det håp. Vi får det til – sammen. Men da har vi ikke råd til å glemme fortiden.

Neste artikkel

Myten om klimasmart landbruk