Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EU - løsning for alle utfordringer?

Takket være flertallet i norsk politikk, regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har vi nå fått en modell som innebærer én løsning på stort sett alle utfordringer: EU.

Frp og finansminister Siv Jensen stod i bresjen for å underlegge Norge EUs finanstilsyn i 2016 og nå i mars gjentok de øvelsen med EUs energibyrå Acer, skriver Ole André Myhrvold. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Frp og finansminister Siv Jensen stod i bresjen for å underlegge Norge EUs finanstilsyn i 2016 og nå i mars gjentok de øvelsen med EUs energibyrå Acer, skriver Ole André Myhrvold. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

EU på sin side har også én løsning på alle utfordringer, nemlig utvikling av lik politikk for et felles marked. Vi begynner etter hvert å få nok av eksempler på denne kombinasjonen i norsk politikk; at flertallet reduserer vårt eget handlingsrom i viktige nasjonale spørsmål og overlater utforming av politikk og regelverk til EU.

En debatt om hvorvidt EUs løsninger alltid passer Norge, det har vi i praksis aldri. En blind implementering av EU-direktiv og politiske konstruksjoner, det har vi imidlertid mange eksempler på.

Ett eksempel er klimafeltet, hvor norsk politikk allerede er tett knyttet til EU. EUs kvotesystem er delt mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, hvor jord- og skogbruk ligger i såkalt ikke-kvotepliktig sektor. I EU kalles dette området gjerne for LULUCF, som er en forkortelse for "Land use, land-use change and forestry".

I disse spørsmålene fremstår EU med én interesse og én holdning. Norge med sitt arktiske klima og store innslag av skog har andre interesser. Senterpartiet mener klimapolitikken må utformes på en måte som sikrer disse norske interessene.

Vi tåler ikke en ensrettet politikk og et system som svekker norsk landbruks mulighet til å produsere mat og bruk av jord. Dette handler selvsagt om klima, men det handler like mye om beredskap, ressursutnyttelse og distriktspolitikk. De forutsetninger som EU bygger sin politikk på, finnes enkelt sagt ikke i Norge, og dette må reflekteres i planene for utslippskutt som skal gjelde her.

Skal vi få til dette må regjeringen utnytte handlingsrommet som ligger i EU-regelverket. Senterpartiet frykter at taperen blir både norsk land- og skogbruk. Vi forsøkte å få på plass klare forpliktelser i klimameldinga som Stortinget vedtok tidligere i vinter, men endte i stedet opp med flertall for svakere og lite forpliktende formuleringer.

Nok en gang gjøres vedtaket med vanlig flertall i Stortinget fordi regjeringen mener myndighetsoverføringen er «lite inngripende».

Et annet eksempel det er verdt å se nærmere på i denne sammenheng er EUs finanstilsyn. Våren 2016 besluttet Stortinget å underlegge det norske finanstilsynet ESA, og dermed indirekte EUs finanstilsyn. Dette er den samme løsningen man valgte for å knytte Norge til EUs energibyrå, Acer, i mars i år.

Senterpartiet advarte mot denne myndighetsoverføringen, fordi vi ikke vet rekkevidden og utviklingen av EUs overnasjonale styringsrett. Det er en betydelig risiko for at slik overstyring kan finne sted i krisetider.

Annonse

Norge er i finanspolitikken, som i jord- og skogbrukspolitikken, annerledes enn resten av Europa. Vi er for eksempel svært avhengig av oljeprisen. Finanskrisens konsekvenser på Vestlandet viste det. Samtidig klarte store deler av resten av landet seg godt, noe som ikke var noen selvfølge. Dette hang sammen med en svekket norsk krone som styrket konkurransekraften andre steder enn i de oljetunge områdene.

Les flere EU-tanker her.

Oljeprisfallet i 2014 ga oss altså en påminnelse om at en selvstendig pengepolitikk dempet konjunkturenes virkning på arbeidsledigheten. Det ville vært umulig om Norge hadde innført eruo.

Frp og finansminister Siv Jensen stod i bresjen for å underlegge Norge EUs finanstilsyn i 2016 og nå i mars gjentok de øvelsen med EUs energibyrå Acer. Det er spesielt å se at den samme Jensen nå advarer mot at EU er i ferd med å tillegge sine overnasjonale organer ytterligere myndighet. Denne gangen er det finanstilsynet som er i ferd med å få mer makt.

Det manglet ikke på advarsler om at dette kunne komme til å skje. Forslaget innebærer blant annet at EUs finanstilsyn får ytterligere myndighet og oppgaver, blant annet til å fatte avgjørelser i kapitalmarkedene og håndtere tvister. Parallellen til vårens Acer-debatt er påfallende.

EUs videre planer for Acer ligger allerede klare; målet er mer konkurranse i markedet, og mindre nasjonal styring. Norge som kraftproduserende nasjon og EU som kraftkonsumerende part vil åpenbart ikke alltid ha samme interesser. Spørsmålet er om det er klokt å binde seg til motparten på den måten Norge gjør på område etter område.

Tirsdag denne uka sørget Frp, Høyre og Ap for å legge det norske Datatilsynet under EUs personvernråd når personvernforordningen gjennomføres i EØS. Nok en gang gjøres vedtaket med vanlig flertall i Stortinget fordi regjeringen mener myndighetsoverføringen er «lite inngripende».

Personvern er viktig, og Stortinget bør selv vedta de bestemmelser man mener er nødvendig i norsk lov uten å måtte underlegge seg en organisasjon Norge ikke er medlem av.

Snart kommer EU-kommisjonens forslag om å innføre et nytt arbeidsmarkedsbyrå. Et byrå Norge sannsynligvis skal knytte seg til på samme måte som EUs finanstilsyn og energibyrå.

Spørsmålet er om Stortinget denne gangen vil sørge for å ivareta norske interesser eller om hensynet til de frie markedskreftene også denne gangen skal få prioritet.

Neste artikkel

Sverige gransker om norsk grensestenging bryter EU-retten