Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Brexit – å håpe på det beste – forberede seg på det verste

Når Storbritannia går ut av EU vil EØS-avtalen i utgangspunktet ikke lenger være grunnlaget for handelen mellom Norge og Storbritannia.

Stortbritannias statsminister Theresa May og den britiske EU-ambassadøren Tim Barrow på EU-toppmøtet i Brussel i slutten av juni. Foto: Olivier Matthys / AP / NTB scanpix

Det indre markedet er av mange kalt selve juvelen i kronen i den Europeiske Union. Storbritannia som EU-medlem og Norge som EØS-medlem har begge tilgang til EU/EØS sitt indre marked.

500 millioner mennesker, 25 millioner bedrifter, like regler og standarder for og fri bevegelse av, varer og tjenester, mennesker og kapital. Ironisk nok var en av pådriverne for å etablere dette indre markedet Margaret Thatcher, som erkjente at det ikke kun var toll som begrenset handel – men at ulike regler for produksjon og salg av varer og tjenester var vel så viktige hindre.

I de snart 30 årene som har gått siden ideen om et slikt felles regulert marked så dagens lys, har dette bidratt til å integrere verdikjedene i Europa og styrke kontinentets konkurranseevne. "Made in EU" er for mange produkters vedkommende virkelig en sannhet; komponentene har krysset nå nær usynlige nasjonale grenser en rekke ganger før det ferdige produktet ferdigstilles i et av EØS-avtalens 31 medlemsland. For eksempel bildeler produsert av aluminium i Norge, videre bearbeidet i en fabrikk kanskje i Tyskland før den ferdige bilen ruller ut av produksjonen i Slovakia.

Mye er usikkert rundt forslaget, at det for eksempel vil være problematisk for EU å dele de "udelelige" fire friheter må være rimelig klart.

Det er i denne virkeligheten at prosessen med å ta Storbritannia ut av EU viser seg å være langt mer krevende og har langt større potensielle negative effekter for verdiskaping, næringsliv og arbeidsplasser enn noen så for seg før avstemningen i Storbritannia, selv om «Remain»-siden gjorde et hederlig forsøk.

EU har fra dag én etter at brexit-avstemningen var et faktum fremholdt det åpenbare; at det er grunnleggende å bevare nettopp det indre marked. Man kan ikke plukke enkelte elementer uten å ta helheten.

For Norge, som har erkjent og akseptert dette som EØS-medlem, er dette helt sentralt. Fra Storbritannias side har dette derimot ikke syntes å synke inn – før nå. Forrige fredag diskuterte den britiske regjeringen seg frem til et kompromiss mellom de som ikke vil ut av EU og de som vil frikoble seg helt.

De ønsker å være en del av det indre marked på varer, inkludert landbruksprodukter, følge og tilpasse sine regler til EUs og finne en felles håndhevings mekanisme for å sikre etterlevelse. Storbritannia skal fortsatt kunne si nei til nye regler, men da akseptere konsekvenser i forhold til begrensning i markedsadgang.

Annonse

Forslaget omfatter ikke tjenester. I tillegg foreslår de en egen tollavtale med EU, hvor de blant annet aksepterer EUs tollsatser for handel på varer som ender opp i EU. I sum et eget EU-UK økonomiske område.

Mye er usikkert rundt forslaget, at det for eksempel vil være problematisk for EU å dele de "udelelige" fire friheter må være rimelig klart. Minst like viktig for britisk og europeisk næringsliv, er likevel om forslaget faktisk vil bidra til å videreføre handelen i ønsket omfang og gjøre det mulig å videreføre og de vellykkede og godt utviklede europeiske verdikjedene.

Det er høyst usikkert, siden forslaget, i motsetning til EØS-avtalen, ikke omfatter tjenester. Tjenester er en sentral del av økonomien både i EU, og ikke minst i Storbritannia – hele 80 prosent av landets BNP stammer fra tjenestesektoren. Og tjenester er i stadig større grad en integrert del av verdikjedene.

Usikkerheten om hva som blir utgangen på brexit-dramaet er akkurat nå kanskje redusert, men på ingen måte borte. For næringslivet er det en svært krevende situasjon og forutsigbarheten redusert.

Når Storbritannia går ut av EU vil EØS-avtalen i utgangspunktet ikke lenger være grunnlaget for handelen mellom Norge og Storbritannia. I en overgangsperiode fra 30. mars 2019 til 31. desember 2020 skal Storbritannia etter planen fortsatt være medlem av det indre marked og EUs tollunion. Siktemålet er at rammene for denne ordningen skal være på plass i oktober i år, men om man enes er fortsatt usikkert.

I fravær av nye avtaler (enten fra 30. mars 2019 eller fra 1. januar 2021 etter overgangsperioden) vil reglene om fri bevegelse (varer, tjenester, personer og kapital) opphøre som rettslig rammeverk for handelen mellom Norge og Storbritannia.

Da vil vi falle tilbake på WTO-reglene for handelen mellom våre to land. Norske bedrifter kan risikere å møte blant annet toll og andre handelshindre, dokumentasjonskrav og kontroll av varer og personer på grense

NHOs fremste oppgave er å trygge bedriftenes interesser. Vi har derfor utarbeidet en sjekkliste for å hjelpe bedriftene med å kartlegge hva de allerede nå kan forberede og hvilke prosesser det kan være fornuftig å tenke igjennom. Faren for at man står uten en avtale 30. mars er fortsatt dessverre til stede.

Som alltid gjelder det å forberede seg på det verste, men håpe på det beste. Uansett – forholdet til vårt største og viktigste marked EU består uforandret gjennom EØS-avtalen også etter brexit. Heldigvis!

Neste artikkel

Myten om klimasmart landbruk