Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hva skal vi produsere i Norge? Vi har forutsetninger for å dyrke en brukbar andel korn, en del grønnsaker, litt frukt, men mest av alt gras. Storfeet forvandler dette graset til næringsrik melk og kjøtt, produkter med perfekt smak og kvalitet. Den siste tidas mangel på salg og prisdropp på storfekjøtt bør bekymre alle som ønsker levende bygder og åpne kulturlandskap.
Kyllingkjøttet bidrar i minimal grad til åpne landskap eller verdiskapning i distriktene. Hvorfor spiser vi ikke heller kjøtt som er basert på norske ressurser?
Nortura har peika ut ny nestleiar i styret
Norsk melk- og storfekjøttproduksjon er en forutsetning for et landbruk i hele landet. Uten et opprettholdt og aller helst økt volum av melk og storfekjøtt vil vi ikke klare å holde landskapet åpent og jorda i hevd. Vi som er opptatt av kulturlandskap ser at vi allerede nå ikke klarer denne jobben som faglag, politikere og forbrukere forventer av oss og skryter av at vi gjør.
Norge gror igjen, sakte men sikkert, litt mer for hver bonde som legger ned drifta si. At det skjer så gradvis, med et beite her og et jordstykke der, gjør at mange ikke legger merke til dette.
Norge er et fantastisk land. Rikt på natur. Rik i den forstand at vi kan leve og bo fra nord til sør, og trives. Dette forutsetter levende bygder med aktivitet, arbeidsplasser og åpne kulturlandskap. Det er arbeidskrevende å dyrke jord i vårt langstrakte land, men den dyktige norske bonden takler dette. Utfordringene mange matdyrkende nasjoner står i tydeliggjør at det er udiskutabelt riktig å produsere den maten vi kan i Norge.
Næringa, faglagene, politikerne og forbrukerne må gå i seg selv med spørsmålet hva vi skal spise, hvordan skal landet vårt se ut? Dette henger sammen, nå er det på høy tid at vi tar en god debatt rundt temaet. Så håper jeg de som leser dette bidrar med kunnskap inn i debatten.
Ut mot vertikal integrering: – Det tjener ikke norske bønder på
Prisnedskrivinga på korn må sees på. Vi må omfordele disse tilskuddene for å prioritere norsk produksjon og norsk kulturlandskap. Prisnedskriving på importert råvare er det første vi må slutte med. Prisnedskriving på korn som går til kraftfôrkrevende produksjoner som heller kan ta ut mer pris i markedet, bør reduseres og/eller differensieres mellom dyreslag.
Om det vurderes å bruke prisnedskriving på ferdig kraftfôr kan det la seg gjøre. Nivået på prisnedskriving trenger ikke være så høyt som det er nå for å holde kanaliseringspolitikken i live, her finnes andre muligheter; tilskuddsordninger og regelverk for å regulere hvordan en fordeler arbeidet mellom landsdeler. Midlene landbruket får fra staten må brukes til verdiskapning i hele landet!
Reduksjon av prisnedskriving og økning av kraftfôrpris vil ramme ulikt, også norsk melk og storfekjøttproduksjon. Å bruke budsjettmidler målrettet til å stimulere økt norsk ressursutnyttelse vil være fornuftig for landet, men også utfordre de som produserer grovfôr til å produsere mer med bedre kvalitet. Denne utfordringen må vi ta.
Konkurransekraften til norsk storfekjøtt må styrkes. Politikere og faglag må finne disse løsningene før det er for seint for et landbruk i hele landet.