I sitt innlegg om Noah hevder han at en sunn økonomi for en ideell organisasjon er det samme som «kommersialisme». Ved å bruke dette begrepet insinuerer han at Noahs midler går til en «eier» – dette er grov villedning, da alle Noahs midler går til Noahs drift og formål. Han tillater seg flere usannheter om både Noah og meg, og siden Nationen finner det for godt å trykke slikt, blir jeg nødt til å svare.

Jeg er ikke stifter av Noah, men ble med året etter at organisasjonen startet i 1989. Jeg var da 17 år, og tok raskt på meg mye arbeid. I over 20 år jobbet jeg mer enn en fulltids stilling uten lønn for å bygge opp Noah. Jeg var ikke alene, vi er mange som har bidratt til å få en sterk stemme for dyrs rettigheter i Norge.

Men jeg er den som har lagt ned flest gratis arbeidstimer i organisasjonen. Først i 2011 kunne NOAH begynne å betalte fulltidsansatte – en viktig milepæl. Lønningene var da særdeles beskjedne og langt under normalt lønnsnivå. Etter noen år som arbeidsgiver måtte Noah naturligvis forholde seg til at ansatte måtte ha lønn å leve av, og lønningene ble gradvis økt til et mer normalt nivå, selv om de fortsatt er moderate.

Sætre hevder at jeg er styreleder og daglig leder, og insinuerer at resten av styret ikke gjør noen ting. Det er selvsagt ikke sant – Noah har alltid hatt et styre som sammen har gjort de valgene som har ført til at vi nå er en sterk stemme for dyrene. Jeg er ikke daglig leder, men faglig leder – den daglige administrative driften ivaretas av vår administrative leder.

Noah er ikke en stiftelse, men en forening med visse likhetstrekk med en stiftelse, siden det var det vi startet som. Det er uriktig at vi ikke har årsmøter; vi har årsmøter hvor ansatte og vervsinnehavere sammen bestemmer prioriteringene for året som kommer.

Jeg er heller ikke en «forretningskvinne» som Sætre påstår, men jeg er en organisasjonsbygger. Jeg har opplevd hva man kan få til med bare vilje og frivillig innsats – og det er en hel del. Men det kan ikke måle seg med det en ideell organisasjon kan få til når man får økonomiske muskler til å ansette fagmedarbeidere som kan jobbe hardt hver dag for bedre lover og regler for dyr, føre rettssaker mot ulovlige vedtak mot dyr, anmelde dyremishandling og spre informasjon om dyrs behov og rettigheter.

Siden Noah fikk fulltidsansatte har vi bidratt sterkt til forbud mot pelsdyroppdrett, eksotiske dyr i sirkus og flere uetiske jaktformer. Vi har fått gjennomslag for dyrepoliti i hele Norge, og anmelder årlig godt over 100 dyremishandlingssaker. Vi har vunnet i retten for dyrene flere ganger. Vi har fått en ny og dyrevennlig hundelov. Og vi har bidratt til å skape et sterkt og varig engasjement for dyrs rettigheter i Norge.

Vår omsetning reflekterer at vi nå er en middels stor organisasjon med 20–30 ansatte og høy aktivitet for dyrene. På listen over støttemottakere i LMD er det flere organisasjoner med både lik og større omsetning. Norges Jeger- og fiskerforbund, som Sætre sikkert er positiv til all den stund han selv er jeger, har en omsetning på mer enn 100 millioner og mottar mer enn 8 millioner over statsbudsjettet.

Vår omsetning reflekterer at vi nå er en middels stor organisasjon med 20–30 ansatte og høy aktivitet for dyrene.

Økonomi

En organisasjon som arbeider for utrydding av ulv i Norge får 1,47 millioner – mer enn alle dyrevernsorganisasjonene til sammen.

Men Sætre vil heller «granske» Noah som får 0 i støtte. Sætre fremstiller det som noe negativt at Noah har en ansvarlig økonomistyring. Når Noah får arv og større gaver, blant annet gaver øremerket spesifikke prosjekter, er ikke det noe vi bruker opp samme år; da vil det vise seg som positiv balanse.

Herunder finner man oppsparte midler til pågående prosjekter som for eksempel rettssaken. Å gå til retten for de kritisk truede ulvene koster langt mer enn det Sætre tror, og krever en økonomisk sikkerhet på betydelige millioner. Det er i seg selv kritikkverdig å kreve at frivillige organisasjoner sparer opp millionbeløp for å kunne utfordre statens overkjøring av dyr og natur. Men slik er det altså i Norge, og derfor har Noah måttet gjøre nettopp det.

Sætre hevder videre at Noah gir inntrykk av å være på «fattigdommens rand». Det har vi aldri sagt, men vi er tydelige på at vi trenger å bli enda sterkere i vår utfordring av milliardindustriene som utnytter dyr – enten det er kjøttindustrien, fiskeoppdretten eller jaktindustrien.

Jeg forstår at Sætre helst vil at Noah ikke skal ha noen ressurser i det hele tatt, siden han tydeligvis mener at dyrs lidelse ikke er reell. Uten et fnugg av dokumentasjon hevder han at Noahs informasjon om dyrs lidelse innenfor industriene som utnytter dem, ikke er «sant og etterrettelig».

Men at Sætre fornekter dyrs lidelse, hjelper ikke grisepurka som står på betonggulv med magesår, laksen som dør av sykdom i merdene, elgen som går skadeskutt i timevis eller katten som blir torturert for moro skyld.

Det er disse dyrene Noah er til for. Og med midlene vi samler inn til arbeidet, kjemper vi for deres rett til liv og livskvalitet. Personlig har jeg nå gjort det i over 30 år, og jeg er stolt over å kunne gjøre det sammen med profesjonelle kollegaer og dedikerte medlemmer.

Ønsker man ikke fremskritt for dyrs rettsvern i Norge faller det en selvsagt tungt for brystet at Noah vokser. Men dyrene og naturen trenger et sterkere Noah – og vi er mange som jobber hardt for at de skal få nettopp det.