Bakgrunnen er spørreundersøkelsen som Landbrukspartnerskapet i Rogaland har utført blant landbruksforetakene i fylket. Målet er at undersøkelsen blir brukt aktivt for å skape engasjement og å sikre aktivt landbruk i hele Rogaland.

Les også

Statsforvalteren må feie for egen dør først

Hetland viser til noen saker fra 2021 som dreide seg om fradeling av eksisterende hus på landbrukseiendom. Deretter rettes følgende spørsmål:

  • Hvor står det i lovverket at landbruksproduksjon ikke kan ta hensyn til privatøkonomiske interesser?
  • Hvorfor tror Statsforvalteren at vi bønder ikke kan ha folk i nabolaget som ikke driver gård?
  • Men viktigst av alt: Hvorfor kan ikke bøndene selv sammen med kommunene få avgjøre hva som er nødvendige ressurser på for sin egen gårdsdrift?

Svar på Hetlands spørsmål: Privatøkonomiske interesser

Vern om landbrukets produksjons- og arealressurser er forankret i jordloven. Videre har plan- og bygningsloven en sentral rolle når det gjelder arealbruken, og konsesjonsloven er viktig med tanke på verdsetting og omsetning av landbrukseiendom. Arealbruk er i høyeste grad lovregulert.

Jordloven er basert på en objektiv vurdering av landbrukseiendommen, og en forvaltning av alle ressursene – også bolighus og driftsbygninger – i et langsiktig perspektiv.

Det innebærer at det ikke er fritt fram å dele fra ressurser av noe slag på permanent basis for å finansiere øvrige deler av gårdsdriften (eller foretaket). Ved å dele i fra ressurser som kan genere inntekt til eiendommen i et langsiktig perspektiv, «tappes» driftsgrunnlaget – det blir som å selge kua for å ha råd til kraftfôr.

Helt konkret er det hjemlet i jordloven § 12, og videre i omtalt praktiseringsrundskriv M-2/2021 fra Landbruks- og matdepartementet. Det baserer seg på det bærende prinsippet om at landbruksareal forvaltes i et langsiktig perspektiv og ses ut ifra en objektiv vurdering av eiendommens ressursgrunnlag. Jordloven har ikke til hensikt å sikre nåværende eier noe «privatøkonomisk» gevinst.

Det må gjerne bo andre enn bønder i viktige landbruksområder, men lokaliseringen av bolighus og annen arealbruk må avklares gjennom plan og de prosessene plan- og bygningsloven legger opp til. Det er mange hensyn som skal ivaretas ved lokalisering av bolighus, også ut over hensyn til landbruk.

Eksempelvis avstand til viktige funksjoner som skole og barnehage. Arealbruken får også betydning for tjenestetilbudet i kommunen, og alt dette må komme frem gjennom overordnede prosesser. Vi har ellers lang erfaring med at det kan oppstå ulemper, både for bonden og de som eier fradelt tomt, ved å dele fra bolig- og hyttetomter i et aktivt jordbruksområde.

Dette oppstår ofte når fradelte tomter er lokalisert nær dyrka jord, og i særlig grad nær aktive tun. Bonden har stadig utfordringer knyttet til det å nytte sesong og vær, og det kan medføre aktivitet med lukt og støy på ulike tider av døgnet. I framtiden kan dette skape større utfordringer, eksempelvis når landbruket skal satse innen grønn energi – eksempelvis ved å bygge gårdsvindmøller.

Plan- og bygningsloven er den sentrale arealbruksloven, og legger opp til at endring i arealbruk og tilrettelegging for bolig- og næringsutvikling skjer gjennom plan, og ikke ved dispensasjoner. Vår vurdering er at det i for stor grad dispenseres fra plan i kommunene. Samtidig er det ikke slik at vi klager på mange vedtak. I 2022 hadde vi 384 dispensasjonssaker på høring som berørte landbruksinteresser, og vi klaget på 8 av disse, altså kun to prosent, ut fra hensyn til landbruk.

Dette henger sammen med svaret på første spørsmål. En landbrukseiendom skal forvaltes i et langsiktig perspektiv og ut fra en objektiv vurdering av eiendommens ressursgrunnlag. Så står selvsagt den enkelte gårdbruker i førersetet når det gjelder videreutvikling av sin produksjon og driftsapparat, men innenfor de lover og regler som gjelder.

Vanligvis blir vurderingen i kommunen avgjørende i slike saker. En stor andel av sakene blir avgjort i kommunen, som er den lokale landbruksmyndigheten.

Den enkelte grunneier sammen med kommunene er ikke satt til å forvalte ressursgrunnlaget alene. Arealressursene har betydning for nasjonale viktige mål, både innenfor eiendoms- og bruksstruktur, men også for forvaltning av landbrukets arealressurser, natur- og arealforvaltning generelt, som også er av nasjonal og regional betydning.