Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Denne ble først publisert 28. mai, men trekkes frem for nye og gamle lesere.
Dette opprøret er sterkere og bedre fundamentert enn den berømmelige Hitra-aksjonen i 1970-åra.
Hvorfor? Fordi de har klart overgangen fra aksjon til organisasjon. Fordi de har befestet en så viktig kommandohøyde som Bonde- og Småbrukarlaget.
Det nye NBS følger ikke de hevdvunne spillereglene i «Landbruksmafiaen», «Jerntriangelet» – eller hva nå aktørene kalles. De brøt ut av jordbruksforhandlingene, og nå kommer det i stedet en fundamental og ideologisk opposisjon fra den kanten. Nå kommer forslag som de ansvarlige i regjeringspartiet Sp og Bondelaget kaller håpløst urealistisk, men som de likevel ikke kan overse.
Opprørerne har nemlig bevist sin evne til å sette bondegrasrota i bevegelse, noe som rett og slett skyldes at de treffer blink med sin virkelighetsbeskrivelse: Deler av næringen er så ille ute at det påkaller ord som «mayday» og «SOS». Så lenge det er slik, har opprørerne makt.
Kritisk til NBS-krav: – Et dokument som for ettertiden ikke gir noe som helst
Virkningen av NBS' nye standhaftighet er allerede merkbar. Bare tenk deg situasjonen dersom «det gode gamle systemet» hadde fungert nå i 2023: Tenk deg en avtale på 4,1 milliarder (kanskje litt mer), forhandlet fram med Bonde- og Småbrukarlaget som medspiller – i hvert fall nesten helt til mål. Og deretter NBS i rollen som den norske bonde-varianten av «his majesty's loyal opposition» – Bondelagets lojale opposisjon. Med innestemme-kritikk om at avtalen riktignok Ikke er bra nok, men at tross alt er bedre enn ingen avtale.
Det nye NBS følger ikke de hevdvunne spillereglene i «Landbruksmafiaen», «Jerntriangelet» – eller hva nå aktørene kalles.
Så mye lettere det hadde vært for Sandra Borch i Stortinget da! Og for Geir Pollestad! Og tenk så mye mindre Torgeir Knag Fylkesnes i SV da hadde hatt å spille på.
Det samme gjelder for regjeringens halvhjertede innsats for opptrappingsplanen og realisering av de fagre løftene blant annet i Hurdalsplattformen. Hvor mye lettere hadde den ikke sluppet unna etter de gamle spillereglene! Altså med Sp som tyngdepunktet i en bred bonde-front der de misfornøyde og utålmodige dempet seg av hensyn til enhetsfronten. Og fordi de godtok premisset om at det Sp kan gi dem, uansett er bedre enn alternativene.
Nå derimot, åpner regjeringens nøling en låvedør av muligheter for det vi, i mangel av et bedre begrep, kan kalle en opposisjon fra venstre. Og slik er det i flere saker.
Ta bare erkjennelsen som nå presser seg på, også hos oss som i alle år har forsvart systemet med forhandlingsrett og jordbruksavtaler.: At dette systemets historie faktisk kan betraktes som en lang, jevn seigpining, med bondeorganisasjonene i rollen som gisler – og med et par grundige havarier og redningsaksjoner underveis.
Det første store havariet kom da systemet i 1970-åra produserte en så elendig bondeøkonomi at det tvang fram Hitra-opprøret og opptrappingsvedtaket. Det andre kommer nå, når store deler av næringen er blitt hengende håpløst etter, og et nytt opptrappingsvedtak så åpenbart er nødvendig.
Et velfungerende system skulle vel ikke plassere bøndene der? Svaret er nei, og det nei-et gir systemkritikerne argumenter som ikke blir borte med det første.
– Jeg mener 13,5 milliarder er et nøkternt krav
Hva betyr dette? Jo, at opprøret er fundamentert i politiske og økonomiske realiteter. At det har skaffet seg en bastion i NBS, som ser ut til å være solid. At det derfor ikke går over med det første. At vi i overskuelig fremtid må venne oss til denne nye aktøren i det store spillet om landbrukspolitikken. At vi må venne oss til krav om «change» – forandring og nytenkning. At vi må venne oss til at den nye NBS trekker «venstrevridde og grønne» partnere inn i landbruksdebatten med ny styrke.
At vi må venne oss til krav som følger parolen fra Lillehammer-OL: «De sa vi ikke kunne gjøre det, så vi gjorde det». Og at vi må venne oss til maktas motsvar: «De sa vi ikke kunne gjøre det – og det stemte.»
Blir det forandring av slikt? Vil makta overkjøre og trette ut motmakta. Vil vi om et års tid rubrisere Tor Jacob Solberg blant opprørerne som forsvant? Eller kan idealisme og realisme bryne seg på hverandre og finne løsninger? I så fall må partene kommer seg opp av skyttergravene. Hvilket burde være mulig.
Det var jo ganske så radikalt da Stortinget samlet seg om opptrappingsvedtaket i 1970-åra. Det var definitivt kontroversielt da det nye bondesamvirket ble satt til å løse omsetningskrisa i mellomkrigstiden. Det var bortimot et politisk rundkast da Bondepartiet inngikk det berømmelige kriseforliket. Innføringen av forhandlingsinstituttet i 1950-åra var definitivt en «new deal».
Og – det er bare i historiens bakspeil at dette ser enkelt ut. Der og da anså mange disse formene for «change» som fullstendig urealistiske. Der og da vakt de strid og rabalder. Men som Bjørnson sier: Fred er ei det beste, men at man noget vil. Og den som har begge beina på jorda står stille.
_1.jpg?chk=729617)