Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Spørsmålet ble stilt av en fremtredende SV’er på vei inn døra på Stortinget. Med «dere» mente hen Høyre, ikke Europabevegelsen.
Jeg svarte at spørsmålet om EU er større enn venstresida og høyresida, og at det europeiske fellesskapet handler om noe mer enn den klassiske politiske høyre- og venstreaksen. Så, nei, når Miljøpartiet de Grønne nå har sagt at de vil forhandle om medlemskap i EU, så handler ikke det om å komme nærmere høyresida. Eller venstresida, for den saks skyld.
Norge har vore i union tidlegare, la oss ikkje hamna der igjen
EU er i dag den viktigste arenaen for forpliktende politisk og økonomisk samarbeid i Europa. Når vi ser hvilke utfordringer vi står ovenfor fremover, det være seg klimaendringer, krig i våre egne nærområder, kraftsituasjonen eller fremtidig håndtering av koronalignende pandemier, så er svaret både sterke nasjonalstater i bunn og forpliktende politisk og økonomisk samarbeid over landegrensene.
Man må gjerne være mot EU og EØS, men det er grenseløst naivt å tro at ikke forhold i andre europeiske land påvirker Norge og norsk økonomi. Derfor er EU og EØS-avtalen i norsk interesse. Vi står sterkere når vi står sammen om håndtering av vår tids viktigste utfordringer.
Å kutte kraftkabler til Europa for å prioritere norsk industri hjelper lite dersom våre kunder i EU stopper import av norske industrivarer på grunn av kraftmangel til sin produksjon. Stopper produksjon i EU, stopper produksjon i Norge. Det handler ikke bare om økonomi, kraftutveksling og handel, men om solidaritet med arbeidere og trygghet for deres arbeidsplasser både i Norge og i land vi er avhengig av å kunne selge til. Dette har MDG tatt opp i debatter i Stortinget.
EU for tretti år siden er ikke det EU vi ser i dag.
EU er ikke bare verdens største kompromissmaskin, som daglig forhandler og finner løsninger på vegne av 27 medlemsland. EU har løftet de tidligere østblokklandene ut av fattigdom gjennom økonomisk integrasjon og investeringer som har bidratt til sosial og økonomisk utjevning.
De har styrket individuelle og sosiale rettigheter, ikke minst innenfor arbeidsliv og for arbeidstakere. Det er internasjonal solidaritet i praksis. Dette har MDG påpekt i flere sammenhenger.
Det kan argumenteres for at EU også er verdens største klimaorganisasjon, med både viljen og virkemidlene til å gjennomføre det grønne skiftet. De globale klimaendringene er høyst lokale. Det påvirker norsk landbruk og norske bønders produksjonsforhold og vår evne til matproduksjon.
Det påvirker nødvendigheten av å sikre veier for flom og ras i lokalsamfunn og distriktene. EU bruker store midler på investeringer i infrastruktur som bygger regioner sammen, noe Norge som ikke-medlem står utenfor. EU får fart på den grønne omstillingen gjennom programmer og investeringer i teknologi og utvikling for å bygge broen til fornybarsamfunnet.
MDG vil ha EU-medlemskap: - Vi må passe oss for å ofre landbruket
Både MDG og Venstre hever klimasaken som den viktigste saken globalt og lokalt, som det er åpenbart at vi må løse i fellesskap. Det er et tankekors at Belgia, med 65 kilometer kystlinje, er ett av fire land som står i spissen for EUs satsing på havvind. Norge, med 2650 kilometer kystlinje, er ikke med.
Enten det gjelder globale klimaendringer som påvirker norsk landbruk og bygging av klimarobust infrastruktur sikret for flom og ras, håndtering av sikkerhetspolitiske trusler, nye grenseoverskridende pandemier eller migrasjon til Europa, så er mer samarbeid løsningen, ikke mindre. Disse utfordringene har ikke politisk farge. Det krever samarbeid på tvers av politiske skillelinjer. Og det krever samarbeid på tvers av nasjonale grenser.
SV fremstiller ofte EU og EØS-avtalen som en abonnementsordning for høyrepolitikk. Hva de mener med det er egentlig litt diffust, da EU først og fremst sikrer like konkurransevilkår der ikke store land som Tyskland og Frankrike kan gi sine bedrifter subsidier som bedrer deres konkurransevilkår eller innføre reguleringer som gir tyske og franske bedrifter et fortrinn i deres hjemmemarked.
Den eneste forutsetningen er at vi og alle andre land vi konkurrerer med i EØS-området ikke gjør det samme. Like konkurransevilkår burde være god politikk, uten spesiell slagside.
SV skal ha rett i at det var en tid da EU besto av de 12 rikeste landene i Vest-Europa, og de økonomiske forskjellene var betydelige. Men etter Berlin-murens fall og de østeuropeiske landenes integrasjon inn i EU, er forskjellene betydelig minsket på grunn av kombinasjonen en velregulering markedsøkonomi og en aktiv økonomisk utjevningspolitikk mellom de rikeste og fattigste EU-landene.
EU for tretti år siden er ikke det EU vi ser i dag, med en internasjonal dagsorden som fortsatt fremmer fred, frihet og demokrati i Europa, dypt forankret i nasjonale, demokratiske prosesser og programmer. Fordi EU handler om noe større enn de såkalte fire friheter for handel, omfavner i dag både grønne og progressive venstrepartier det europeiske fellesskapet som en del av sitt politiske prosjekt.
Den nye Ja-sida burde også omfatte et progressivt, moderne SV. For alle som ser politikk som en mulighet til å gjøre en forskjell, så synes jeg alt annet er merkelig.