Politikerne på Stortinget visste også underveis at dette var den største avtalen Norge noen gang hadde forhandlet om. EØS-avtalen innebærer en betydelig suverenitetsavståelse, noe som ble diskutert veldig mye under debatten i stortingsforhandlingene i 1992.

Da var blant annet Sp, SV, KrF og Frp i front for en folkeavstemning om EØS-avtalen. Carl I. Hagen fremsatte følgende forslag i Stortinget den gang, med støtte fra de nevnte partiene: "Stortinget utsetter behandlingen av Innst, S. nr. 248 for 1991–92 inntil det har vært avholdt en rådgivende folkeavstemning med spørsmål ja eller nei til godkjenning av EØS-avtalen’".

Den daværende hovedtalsmann (Fridtjof Gundersen) fra Fremskrittspartiet begrunnet forslaget med at EØS-avtalen var den mest omfattende internasjonale traktaten Norge noen gang i historien vår har inngått, noe som den daværende regjeringen under Gro Harlem Brundtland (Ap) selv hadde konstatert.

Les også

At importvernet alene er syndebukk for høye matpriser, er noe misvisende i den offentlige debatten

Talspersonen fra Frp løftet fram at hvis EØS-avtalen hadde vært et tema under stortingsvalget, så kunne størrelsen til de ulike partiene på Stortinget ha sett helt annerledes ut. Dette ville vært i harmoni med demokratisk tankegang og gjort det mulig å avholde en folkeavstemning om EØS-avtalen. Det ble også sagt av samme taler: "(...)innebærer EØS en vel så stor overføring av reell suverenitet som et EF-medlemskap."

EØS-avtalen er den mest udemokratiske avtalen i Norge.

Det er verdt å merke seg at både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i all hovedsak var veldig for EØS-avtalen som var til behandling i Stortinget, men at begge disse partiene mente det mest demokratiske ville være å avholde en folkeavstemning hvor det norske folket fikk si sin mening. Det viktigste for disse partiene var ikke å få EØS-avtalen gjennom Stortinget for enhver pris, men at avtalen skulle ha støtte hos flertallet av befolkningen i Norge.

Dette var dessverre ikke noe verken Høyre eller Arbeiderpartiet brydde seg særlig om, og spesielt med tanke på at en ny folkeavstemning kunne ødelegge sjansen de hadde for å integrere Norge tettere inn i den europeiske unionen. Det var flaut nok for både Arbeiderpartiet og Høyre at de tapte folkeavstemningen i 1972 og lå an på meningsmålingene til å tape et nytt valg om EU-medlemskap i Norge.

De fikk istedenfor på plass en avtale med den europeiske unionen, som etter hva Gro Harlem Brundtland sa skulle være et springbrett til et fremtidig medlemskap i den overnasjonale europeiske unionen.

Den 30. mars i Debatten hos NRK, omtaler nestleder og stortingsrepresentant for MDG Lan Marie Berg EØS-avtalen som en udemokratisk avtale. Dette begrunner hun med at vi ikke har stemmerett på de beslutninger som tas og fattes i den europeiske unionen, og at vi heller ikke er med på innsiden hvor EU sin politikk formuleres.

Alt dette har Berg rett i, men det var jo faktisk en bevisst beslutning folket tok i både 1972 og 1994 ved å si nei til EU.

I en undersøkelse gjort for Klassekampen og Nationen tidligere denne våren viser at støtten til EØS-avtalen ikke har vært lavere siden 2017. 24,8 prosent av de spurte svarer at de ville stemt nei til EØS-avtalen. 23 prosent vet ikke og 52 prosent ville sagt ja.

Les også

Flere mister troen på EØS-avtalen

Trolig er en stor årsak til at folk er blitt mye mer negative til EØS-avtalen, at man har sett de store konsekvensene den har fått for vanlige folk og bedrifter med rekordhøye strømpriser som vi aldri før har sett maken til i Norge.

Regjeringen har riktignok innført visse tiltak for å ta større deler av folk sin strømregning, men dette er neppe en bærekraftig løsning og burde ikke vært nødvendig i et land som har overskudd på kraft. Høye strømpriser påvirker også næringslivet svært negativt, uten at regjeringen har mulighet til å hjelpe bedriftene på en effektiv måte siden EØS begrenser statsstøtte til bedrifter.

Enten du er enig eller uenig i om Norge burde ha inngått EØS-avtalen, så tror jeg et flertall i Norges befolkning hadde verdsatt muligheten til å påvirke beslutningen i form av en folkeavstemning før avtalen ble votert over i Stortinget.

Politikere går ikke alltid i takt med folket, de vet ikke alltid folkets beste og i beslutninger som er så store som EØS-avtalen, trengs det en mer åpen debatt og prosess hvor folket kan delta mer slik som vi bør kunne gjøre i et velfungerende demokrati.