Men nylig introduserte de en ny lov som minnet mistenkelig på den russiske lovgivningen som ble brukt til å kvele vestlig finansierte frivillige organisasjoner og uavhengige medier. Den såkalte agentloven ville ført til at alle organisasjoner som mottar finansiell støtte fra utlandet skulle registreres som utenlandske agenter.

Både EU og amerikanske tjenestemenn advarte om at lovforslagene ville skade Georgias ambisjoner om både EU- og Nato-medlemskap. EU-delegasjonen i Georgias hovedstad Tbilisi sa klart ifra at loven var helt uforenelig med EUs verdier og standarder, mens den amerikanske ambassaden i landet mente at de Kreml-inspirerte lovene var uforenlig med befolkningen i Georgias klare ønske om europeisk integrasjon og demokratisk utvikling.

Les også

Kom med EU-oppmoding: – Me må slutte å dyrke utanforskapet

Dermed tok georgierne til gatene for å demonstrere for sin drøm om fred, frihet og demokrati. Der ble de møtt av myndighetene med tåregass og vannkanoner. Men symbolet for drømmen om en sterkere tilknytning til vesten var tydelig nok. Det gjorde inntrykk å se georgiske demonstranter holde det europeiske flagget opp mot vannkanonene. Det georgiske folket er like standhaftige som den georgiske drømmen om Europa er levende. Etter flere dager med store demonstrasjoner, trakk regjeringen forslaget.

Det gjorde inntrykk å se georgiske demonstranter holde det europeiske flagget opp mot vannkanonene.

Mens folk som vet hva det vil si å leve som et lydrike under en totalitær stormakt kjemper for å ivareta sin nasjonale selvråderett og suverenitet gjennom å inngå i et europeisk fellesskap, kjemper krefter i Norge for å stå mer alene i en stadig mer ustabil verden der de liberale ideene og demokratiene er under angrep.

Etter Russlands brutale invasjon av Ukraina har flere land i Europa tatt en politisk reorientering. Sverige og Finland er på vei inn i Nato. Danmark har fjernet sitt forbehold fra å delta i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det betyr at Norge og Island er de to eneste landene i Norden og Baltikum som bare er medlem av Nato, og ikke av både Nato og EU.

Det betyr også at forsvars- og sikkerhetspolitikk som angår Norge, vil bli diskutert i møter der vi ikke har adgang eller er til stede. Selv om utenriksminister Anniken Huitfeldt i sin årlige utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget sa at samarbeidet med EU som sikkerhetspolitisk aktør også har blitt viktigere for Norge, så kreves det fullt medlemskap for å delta i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Nato er selvsagt hjørnesteinen i norsk forsvar- og sikkerhetspolitikk, men det er EU, ikke Nato, som har iverksatt de omfattende sanksjonene mot Russland. Det er EU, ikke Nato, som gir omfattende økonomisk og militær bistand til Ukraina. Det er EU, ikke Nato, som ga midlertidig kollektiv beskyttelse til ukrainske flyktninger. Det er EU, ikke Nato, som vil spille en avgjørende rolle i gjenoppbyggingen av Ukraina når den tid kommer.

Hvordan verden ser ut rundt oss er avgjørende for Norges handlingsrom og norsk selvråderett. Vi deltar i internasjonalt, forpliktende samarbeid fordi det utvider vårt handlingsrom, ikke innskrenker det. Det gjelder også EU og EØS-avtalen. Men vi velger altså ikke bare å forbli på gangen samtidig som det raser en krig i våre nærområder. Regjeringen utreder også hvordan en løsere tilknytning til EU kan se ut.

Jeg har tidligere sagt at jeg gjerne skulle sett Trygve Slagsvold Vedum i debatt med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj om nasjonal selvråderett etter at Ukraina sendte sin søknad om medlemskap i EU. Både georgiere og ukrainere ser på EU som en muliggjører av drømmen om å leve i et fritt, selvstendig demokrati med økonomisk vekst og velferdsutvikling på linje med de tidligere østblokklandene som nå er en del av det europeiske fellesskapet.

Over 80 prosent av georgiere støtter medlemskap i EU. I likhet med flertallet av ukrainere, ser også det georgiske folket på EU-medlemskap som en forsikring mot å bli dominert av Russland. I skarp kontrast til vår hjemlige debatt, mener georgierne at EU er en garantist for nasjonal selvråderett i møte med en brutal aggressor som aktivt destabiliserer i sine nærområder.

Utenriksministeren inviterte til mer utenrikspolitisk debatt i sin redegjørelse og sa at når verden endres, så endres også våre handlingsalternativer. Våre naboland tegner nå dobbel forsikring gjennom medlemskap i både Nato og EU. Sammen med en robust nasjonalstat utgjør dette en sterk treenighet for nettopp fred, frihet og demokrati. Man skulle tro at en brutal invasjonskrig på europeisk jord burde være nok til å se at vi står sterkere når vi står sammen.