Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger mer sunn nasjonalisme

Norske verdier, tradisjoner og kulturelle uttrykk fra bondestanden la grunnlaget for den norske selvstendige nasjonalstaten.

Verdier som eiendomsrett, å etterlate landet i bedre stand enn man selv overtok det, og å beskytte sine ressurser var sentrale. Samarbeid og fellesskap var også kritiske elementer.

Våre forfedre la sten på sten, naboer samarbeidet, man satte tæring etter næring, og Norge var villig til å forsvare sine ressurser. Norge ble altså til gjennom å bygge på det som var bevist å fungere.

Men hele tiden fulgte man de prinsipper nasjonalkonservatismen legger til grunn. For eksempel ble hjemfallsretten innført i 1909 nettopp for å hindre at utenlandsk storkapital skulle få kontroll over vår vannkraft. Våre fremsynte politikere beskyttet altså nasjonens ressurser.

Tradisjonelt har vi operert med en blå-rød akse som illustrasjon på det politiske landskap. De blå partiene har gjerne blitt regnet som konservative, og de røde liberale. Dette er en beskrivelse som i dag ikke holder vann, men som bidrar til å opprettholde en illusjon av ideologiske motpoler.

Faktum er at i tunge politikkområder er det konsensus mellom de angivelige motpolene Høyre og Arbeiderpartiet. Det er de to partier som sammen garanterer for norsk tilslutning til EØS og Schengen, og den eskalerende avgivelse av suverenitet som dette medfører.

Annonse

To folkeavstemninger der det norske folk har sagt nei til EU tilknytning har ikke rokket ved de to globalistpartienes streben etter å avvikle nasjonalstaten. Det er også disse som gjennom skjulte avtaler har sikret flertall for den demontering av vårt nasjonale forsvar som i dag gjør oss til en militær vasallstat under USA, slik vi også er en politisk vasallstat under EU.

Nasjonalkonservative verdier er altså kastet på båten, ved at fellesskapsløsninger bygges ned, vi er ikke villige til å forsvare våre ressurser, og selv det norske demokratiet og vår grunnlov søkes utvannet gjennom suverenitetsavgivelser til overnasjonale organer.

Skillelinjene i norsk politikk i dag går altså ikke langs den blå-røde aksen, men mellom globalister og nasjonalister. Dette gir selvsagt Senterpartiet en utfordring. Det finnes nemlig ikke i dag et regjeringsalternativ som ikke inneholder et av de to liberale partiene Høyre eller Arbeiderpartiet.

Det betyr at når vi i høst muligens får en regjeringskrise, må vårt eneste nasjonalkonservative parti velge å enten gå inn i en regjering med et parti som har som kjerneverdi å fortsette avviklingen av nasjonalstaten, eller forbli i opposisjon. I et storting som er i utakt med vår befolkning på et så viktig område som selvstendighet og selvråderett (Stortinget er det eneste stedet i Norge hvor det er flertall for EU) er det vanskelig for et nasjonalkonservativt parti som Sp å finne akseptable samarbeidspartnere.

Det er likevel trolig at Ap i sin iver etter regjeringsmakt vil være villig til å gjøre innrømmelser på tydelige Sp-saker, så som forsvar, politi og desentralisering. Om så skjer bør Sp inngå i en Ap-regjering frem mot stortingsvalget 2021. Men det bør da være en forutsetning at videre samarbeid etter 2021 sikrer en folkeavstemning om EØS/Schengen-samarbeidet. Norsk suverenitet, og selvstendighet er selve kjerneverdien som Senterpartiet aldri må gå på akkord med.

Norge trenger nemlig ikke mindre, men mer sunn nasjonalisme.

Neste artikkel

E6, travbaner, matjord og verdier