Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Toleransen må gå begge veier

Anywhere eller somewhere?: Verden bør ikke deles inn i svart og hvitt. Foto: Wolfgang Zwanzger / Mostphotos
Anywhere eller somewhere?: Verden bør ikke deles inn i svart og hvitt. Foto: Wolfgang Zwanzger / Mostphotos

«Populismens grobunn» har Erling Kjekstad kalt sin helsides fredagskommentar 20. april. Utgangspunktet er Samtidens intervju med briten David Goodhart i vårt siste nummer, «Det lokale nummeret».

Goodhart er kjent for sin analyse av Storbritannia etter brexit, der han deler befolkningen inn i anywheres og somewheres – som han veldig grovt sagt definerer slik: De førstnevnte er globalt orienterte, urbane og tilhører eliten; de sistnevnte har sin identitet knyttet til det lokale og styres av eliten.

Nationens kommentator reagerer på denne (forenklede) båssettingen. Jeg er til dels enig. «Stemmer kart og terreng?» skriver han. Og: «… vi sorteres og plasseres i bås». Dermed røper han at han også kjøper Goodharts todeling, for det er ikke tvil om at Kjekstad plasserer seg blant «somewheres», trygt på hjemmebane med Nationens kjernelesere – og mot «eliten».

Dette finner jeg litt problematisk: Kjekstad kritiserer kategorisering og fordommene i dens kjølvann, men bidrar selv til å sementere dem. Han hevder at Samtiden, «borgerskapets gamle intellektuelle fyrtårn» i Det lokale nummeret gjør et «forsøk på ikke å se utkantene fra sentrum. De vil kanskje helst se dem fra oven». Men det er å mistenkeliggjøre.

Videre gjengir Kjekstad vår definisjon av Goodharts begrepspar, og skriver: «Som Samtiden så greit oppsummerer ...».

Det lille «så greit» er nedlatende ment, Samtiden er liksom med på Goodharts forenkling. Som om vi er britens talerør bare fordi vi intervjuer ham. Men Kjekstad har utelatt «Ifølge Goodhart …» fra sitatet. Dermed kan han tegne dette bildet: Eliten/Goodhart/Samtiden mot folket/bønder/Nationen.

Erling Kjekstad kritiserer kategorisering og fordommene i dens kjølvann, men bidrar selv til å sementere dem.

Annonse

Det er dette som er populismens grobunn: Å dele verden inn i svart og hvitt, vi og dem, eller som Mona Ringvej klokt skriver i Klassekampen 24.4: «Populisme er ikke lett å definere, men ett særtrekk går igjen – den sår splid og dyrker motsetninger. Spliden står gjerne mellom et såkalt folk og en såkalt elite ... som om det skulle vært helt sement ned i to grupper av borgere».

Først når Goodhart kritiserer «anywheres», mener Kjekstad at briten er verd å lytte til, fordi kritikken bekrefter Kjekstads verdensbilde (og selvkritikk på «somewheres»’ vegne virker umulig).

Han konkluderer: «Der er sakens kjerne: Populismen og polariseringen er folkelige reaksjoner på elitens selvgodhet, narsissisme og overgrep. «Anywheres» har gått for langt. Nå må de gå i seg selv.» Dette er herlig generaliserende. Hvilke overgrep? Er Samtiden med på dem, mon tro?

Et hovedpoeng hos David Goodhart, en selverklært «anywhere», er at hans egen leir har vært med på å frembringe populismen ved å neglisjere «somewheres». Han etterlyser dialog. Men toleransen og viljen til dialog må gå begge veier. Bare da kan noe annet enn svart-hvitt-tenkning spire fra populismens grobunn.

Neste artikkel

Den besværlige ammekua