Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Teorier om utsatt ulv – mot en avklaring?

Kun studier av ulvens faktiske vandringsmønster og spredning kan si noe om selve spredningsmåten.

Disse ulvene holder til i bjørneparken i Flå, Buskerud. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix

Nationen kunne tirsdag 13. november bringe et intervju med professor Hans K. Stenøien ved NTNU Vitenskapsmuseet, som skal lede et prosjekt om den skandinaviske ulvens genetiske og geografiske opphav.

Saken har overskriften «Teorier om utsatt ulv skal avklares en gang for alle». Debatten det vises til gjelder om forfedrene til dagens dyr vandret naturlig gjennom Finland og Sverige til dagens kjerneområde for ulv i Skandinavia, eller om de inngikk i diverse programmer for aktiv reetablering og såkalt «genetisk forsterkning».

Aktiviteteten til det svenske «Projekt Varg» og samarbeidet med ulveoppdretterne Erik Zimen og Vladimir Bologov er nå publisert flere steder, og behøver ikke gjentas her.

Derimot bør det heves noen øyenbryn over at norske myndigheter slett ikke har reservert seg mot slik aktivitet, til og med i den siste Stortingsmeldingen om ulv (Meld. St. 21 2015-2016) heter det at «I de tilfeller utsatte valper fra svenske dyreparker registreres i Norge, skal svenske myndigheter straks informeres.»

Dette er interessant fordi det er allment antatt at den opprinnelige stedegne bestanden av ulv i Skandinavia er utryddet. Bern-konvensjonen ligger til grunn for norsk forvaltning av ulv, og dens artikkel 11 slår fast at man i slike tilfelle før en eventuell reintroduksjon skal gjennomføre studier som kontrollerer at reintroduksjon vil være «effektiv og akseptabel». Altså er det av potensielt stor betydning om det dreier seg om naturlig vandring eller flytt i regi av mennesker.

Stenøien uttaler at det er «en målsetting at den typen spørsmål skal få en avklaring en gang for alle». Dette er nok dessverre litt for optimistisk. Genetiske studier kan nemlig bare vise hvor en gitt gruppe av individer har sitt opphav, ikke hvorvidt de har forlyttet seg på egne ben eller blitt flyttet av mennesker. Slik aktivitet avsetter seg ikke i arvematerialet.

Stenøien ser dessverre ut til å gjøre samme logiske feilslutning som flere genetikere før ham, nemlig at tilstedeværelsen av dyr fra en annen region indikerer att vandring har foregått. I de fleste tilfelle vil dette være en korrekt antagelse, men hva gjelder arten ulv bør man være mer forsiktig.

Annonse

Uten ytterligere kjennskap til de faktiske forhold kan nemlig tilstedeværelsen i seg selv like gjerne være ett resultat av flytting i regi av mennesker. Kun studier av ulvens faktiske vandringsmønster og spredning kan si noe om selve spredningsmåten. Og det som foreligger av slike studier er relativt negativt hva gjelder muligheten for naturlig reetablering.

Tvert i mot er det publisert at dødeligheten ved vandring gjennom Nord-Finland er 100 prosent for ulv, hvilket utelukker naturlig innvandring fra andre områder en muligens Kola-Halvøya / nordlige Russland. Det er hittil ikke vist at noen individer av ulv i Skandinavia kommer fra disse regionene, siden det fra Kola foreløpig ikke har vært tilgjengelig referansemateriale for genetiske undersøkelser.

Det er å håpe at Stenøiens prosjekt kan avsette ressurser til å innhente materiale også fra disse regionene og mer fjerntliggende områder.

Foreløpig angis i genetiske studier opphav i Karelen for visse individer. Det er i andre studier funnet statistisk likhet med et referansemateriale fra regionene Tver/Smolensk. Dette er geografisk så fjerntliggende områder at det er grunn til å anta at dyrene i så fall er flyttet av mennesker.

Dermed foreligger en reell konflikt med både Bern-konvensjonens krav til aksept og Naturmangfoldloven’s definisjon av fremmede organismer (=«en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet»).

Denne konflikten kan kun få sin løsning på to måter. Den ene er at nye studier avkrefter antagelsen om at den opprinnelige stedegne bestanden er utdødd. Den andre er at fredningsbestemmelsene i sin nåværende form oppheves, og det innføres et regelverk som gir rom for lokal forvaltning basert på aksept.

Dessverre fremstår ingen av alternativene i dag som særlig sannsynlige, så etter alt å dømme vil konflikten fortsette å eskalere.

Neste artikkel

Byfolk er minst redd for å leve tett på ulv