Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Spillet om rovdyrforvaltningen

Forlik: Alle senere rovdyrforlik i Stortinget skriver seg fra det som skjedde i 2001, skriver innsenderen. Foto: NTB scanpix
Forlik: Alle senere rovdyrforlik i Stortinget skriver seg fra det som skjedde i 2001, skriver innsenderen. Foto: NTB scanpix

Den 30. januar 2001 debatterte Stortinget rovviltforvaltningen med utgangspunkt i fire såkalte Dokument 8-forslag. Samtidig var det en voldsom pressedekning av et vedtak om å ta ut en ulveflokk og et ulvepar i Stor-Elvdal i Hedmark for å forebygge enda større skader på bufe utenfor den daværende ulvesonen enn året før - det sørget de statsfinansierte miljøorganisasjonene og deres støttespillere i riksmediene for. Den som leser pressereferatene i ettertid, kan få inntrykk av at det var samme sak. Den erklært saklige Aftenposten hadde to medarbeidere på saken. Overskriftene lød: ”La ulven leve, sier stortingsflertallet” og ”Mauseralliansen roper ulv”

Men det som ble debattert, var altså erfaringene etter fire år med de prinsipper og hovedretningslinjer som var blitt godkjent av et knapt stortingsflertall i juni 1997. Og de var nærmest katastrofale. I stedet for den reduksjon av skader og erstatningsbeløp som den siste rovviltmeldingen hadde stilt i utsikt, var det blitt en flerdobling den andre veien. I sentrum av debatten stod et forslag fra de tre Høyre-representantene Ansgar Gabrielsen, Bjørn Hernæs og Jan Tore Sanner om at det måtte legges fram en ny rovviltmelding.

Allerede komitéinnstillingen hadde varslet at den framtidige rovviltforvaltningen var satt i spill. Og det var jo egentlig litt rart. For flertallsalliansen fra juni 1997 hadde jo økt sitt mandattall fra 94 til 105, mens mindretallet av Høyre, Sp og Frp var blitt tilsvarende redusert. Men nå hadde tvilen slått rot, og de kritiske røstene i Arbeiderpartiet spesielt, men også i KrF og SV hadde blitt flere og tydeligere. Og partistrategene tok tenkepause.

Da var det at KrF-representanten Bror Yngve Rahm fra Telemark tok grep, som det heter. I sitt innledningsinnlegg sa han bl.a:

”Det har for saksordførers del vært viktig å forberede disse sakene med basis i enkelte sentrale pilarer. Det har vært et mål å sikre både langsiktige og kortsiktige tiltak innenfor rammen av allerede fastlagte hovedlinjer for politikken på dette området, som Stortinget fastla ved sin behandling av rovviltmeldingen i 1997, nemlig sikring av levedyktige stammer av de fire store rovdyrene i Norge, samtidig som hensynet til fortsatt aktive utmarksnæringer skal bli ivaretatt. Stortinget har siden den gang ved ulike anledninger bekreftet disse målene.”

Annonse

Dersom han hadde visst hva som ville skje i Oslo namsrett to og en halv uke senere, ville han trolig ha ordlagt seg noe annerledes. Men signalet var tydelig: KrF ville ikke ha noen endring av politikken. Og for Høyres leder, Jan Petersen, som helt siden valgnederlaget i 1997 etter eget utsagn hadde ”blikket stivt festet på valget i 2001”, gjorde dette utslaget. Han ville ikke nok en gang oppleve forsmedelsen å bli stående utenfor en regjering Bondevik, og da måtte han ta vare på de forhandlingskort som stod til rådighet. Og Høyre skiftet side.

Det skjedde meget elegant. Forslaget fra de tre Høyre-representantene om ny rovviltmelding ble vedtatt. Men med motsatt innhold av det som var intensjonen. I stedet for en ny og helhetlig gjennomgang av rovviltpolitikken på basis av en revidert forståelse av Bernkonvensjonen, ble hovedlinjene spikret fast til saksordførerens stemmeforklaring.

Snaut 3 år senere kunne den nye miljøstatsråden, Børge Brende, i Bondevik 2-regjeringen legge fram den nye rovviltmeldingen i samsvar med dette. Premissene for dommen i Oslo namsrett den 16. februar 2002 ble ikke berørt.

På dette grunnlag hviler alle senere forlik.

Neste artikkel

Ulv i Ulvåa-reviret er felt