Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om dyrevelferd og veganisme i Nationen

Debattklimaet som oppstår når temaet om husdyr- og kjøttproduksjonens eksistensberettigelse blir utfordret ligner en slags kulturkrig.

Kulturkrig: Krigen om vi skal spise kjøtt eller ikke. Foto: Siri Juell Rasmussen

Nationens Hans Bårdsgård skriver om veganere og dyrerettighetsforsvarere 26. oktober. Bårdsgård har fått svar på tiltalte av Veronika Andersson, men dette føyer seg inn i rekken av lignende utspill i Nationen. Det er typisk for debattklimaet som oppstår når temaet om husdyr- og kjøttproduksjonens eksistensberettigelse blir utfordret. Det ligner en slags kulturkrig.

Det må være rom for sterke meninger om hvorvidt vi bør bevare eller avskaffe husdyrhold og kjøttproduksjon uten at man griper til nedrige personangrep og misvisende karakteristikker av meningsmotstandere. Bårdsgård advarer mot ekkokamre, suggesjon og fiendebilder, men kun hos meningsmotstanderen virker det som. Selv holder han seg i sin skyttergrav og fyrer løs.

For å ta ballen fremfor spilleren, la oss se på argumentasjonen.

Ofte etterlyses det mer fokus på fakta enn på følelser i debatter om dyrevelferd og husdyrproduksjon. Det hadde vært en god forholdsregel hvis den hadde blitt konsekvent praktisert. Oppfordringen brukes retorisk, slik Hilde Lysengen Havro gjør i «Dialog og dyrevelferd», mot dem som tillegger dyrehensyn avgjørende vekt, på bekostning av husdyrnæringers økonomi.

Men alt engasjement er følelsesbasert. Husdyrprodusenter og alle som jakter, fisker, utnytter og spiser dyr har en betydelig emosjonell investering i å forsvare slike handlinger. Det er også et faktum.

Fokuserer vi på fakta i stedet for følelser, vil vår opplevde forskjell mellom mennesker og (andre) dyr bli mindre tydelig. Det samme blir den rasjonelle begrunnelsen for å favorisere menneskers preferanser over andre dyrs preferanser i etiske vurderinger. Det er her ting blir vanskelig.

«Dyrevernere» er ikke automatisk mer sentimentale enn «menneskevernere», kun fordi dem vi forsvarer ikke er mennesker, men andre dyrearter. I den grad sentimentalitet fremfor fornuft styrer våre valg så har nok vår sentimentalitet for mennesker og vårt kulturfellesskap en større kraft enn sentimentaliteten for andre dyr.

Vi har som kjent sterkere følelser for og lettere for å identifisere oss med dem vi har nære relasjoner til og dem som ligner oss selv. Nestekjærligheten er partisk og ekskluderer mange andre, både mennesker og dyr. Noe som bringer oss til spesiesismen/artsdiskrimineringen.

Annonse

Bårdsgård gir en grei definisjon av spesiesisme, men avfeier fenomenet med plumpheter. Spesiesisme er menneskets «rasisme» mot andre dyr – antagelsene vi har om at ikke-menneskelige dyr alltid er mindre verdt enn mennesker, at deres interesser, behov og lidelser ikke fortjener samme moralske oppmerksomhet og hensyn som andre menneskers. Spesiesisme avgjør hvordan vi ser på dyrevelferd og dyremishandling.

Fra vitenskapens perspektiv er mennesker dyr. Skillet mellom «mennesker» og «dyr» er kunstig og emosjonelt, hvor mennesket gis en status av verdighet og overlegent.

Man kan ikke diskutere dyrevelferd ordentlig uten å diskutere spesiesisme. Hva som regnes som “god dyrevelferd” bestemmes av hvilke standard man bruker for hva som er «godt nok». Hvilken standard man bruker for hva som er “godt nok” bestemmes av hvilken moralsk verdi dyrene tillegges.

Ifølge den spesiesistiske standarden tilkjennes dyreliv betydelig lavere verdi enn menneskers interesser, slik at store dyrelidelser kan aksepteres under rubrikken «god dyrevelferd».

Bårdsgård besvarer kritikken av spesiesismen med: «Den biologiske forskjellen er selvsagt at både slaver og kvinner er folk. Dyr er dyr.» Uten videre blir filosofen Peter Singer og psykologen Richard Ryder, forskere som har bidratt til forståelse av spesiesisme som fenomen, omtalt av Bårdsgård som «vegansamfunnets kirkefedre». Dette er en måte Bårdsgård avviser fakta og rasjonell argumentasjon på.

Fra vitenskapens perspektiv er mennesker dyr. Skillet mellom «mennesker» og «dyr» er kunstig og emosjonelt, hvor mennesket gis en status av verdighet og overlegent. Da er det lett å gjøre dyret mindreverdig. Nå prater vi religion eller tro, som unndrar seg rasjonalitet. Det virker som dette er Bårdsgårds antagelser. Er hans iver etter å karikere dyrevernere som religiøse fanatikere uttrykk for projisering?

Singer, Ryder og dyrerettighetsforsvarere sier at etisk behandling av dyr innebærer at vi må ta like mye hensyn til deres interesser, at de ikke kan avskrives eller devalueres kun fordi de tilhører andre arter.

Det handler ikke om å benekte de åpenbare observerbare forskjellene mellom mennesker og andre dyr, det handler ikke om å si at vi bør behandle alle arter akkurat slik vi behandler andre mennesker, og det handler ikke om å benekte at det kan være moralsk relevante forskjeller mellom enkelte mennesker og enkelte ikke-menneskelige dyr (dette er hyppig brukte stråmenn!).

Det det handler om er en helt alminnelig begrepsliggjøring av hva det vil si å behandle noen etisk. Den gylne regel: Gjør mot andre slik du vil andre skal gjøre mot deg, og likeverdsprinsippet i menneskerettighetsteoriene er ment å være premisser for hva det vil si å behandle noen etisk.

Det er ikke bare vold mot dyr, men det er vold mot et viktig etisk grunnprinsipp å behandle andre som mindreverdig og utbyttbare enheter, å støtte lidelsespåføring og drap når vi kan slutte med det.

Neste artikkel

EU-bøndene fryktar karbonlekkasje