Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skogbruket gjør seg selv en bjørnetjeneste

Skognæringen er ikke på artsjakt. De jakter biologer og frivillige organisasjoner som registrerer natur og arter.

Frykt: Skognæringen ønsker ikke «innblanding» fra andre og er livende redde for biologisk kunnskap og artskunnskap som de selv mangler, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Frykt: Skognæringen ønsker ikke «innblanding» fra andre og er livende redde for biologisk kunnskap og artskunnskap som de selv mangler, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Biologisk verdifulle gammelskoger ved Notodden og andre steder flatehogges. Her lever en mengde truede arter. Skognæringen ødelegger alt for ofte biologisk verdifulle skogområder, selv om de påstår at de bevarer slike. Viken Skog er mer opptatt av at et museum feilregistrerte en ferskvannsalge. Kanskje burde Viken Skog og skogeier selv ha kunnskap til å vite at ferskvannsarter trives dårlig i blåbærgranskogen?

Men skognæringen er ikke på artsjakt. De jakter biologer og frivillige organisasjoner som registrerer natur og arter. Skognæringen vil ha slike bort fra skogen. Viken Skog har startet et felttog mot artsregistreringer. På sine nettsider, i leserinnlegg og redaksjonelle artikler i Nationen fronter de kamp mot artsregistreringer. De snakker om «kampanjeregistreringer» og insinuerer at «noen» finner truede arter for å stanse hogst.

Hovedproblemet er at skogeierne egen metode, Miljøregistreringer i Skog (MIS), er altfor dårlig.  Denne styres av Landbruks- og matdepartementet (LMD) og næringen selv. De påstår at statssubsidierte MIS-registrering og sertifisering ivaretar biologisk verdifull skog. Men fagbiologene i BioFokus viste i Rapport 2019-11 at MIS-registreringer kun fanger opp 14 prosent av skogsarealet som uavhengige biologer avgrenser som særs viktig for bevaring av naturmangfoldet.

Særlig bommer de på de biologisk viktigste arealene og levesteder for rødlistearter på høyproduktiv og lavereliggende skogsmark. Det er alvorlig. Naturvernforbundet mener at kunnskapsbasert og kvalitetssikret informasjon bør styre skogbruket, men MIS har ikke slike krav. På tross av gjentatt dokumentasjon av at MIS har store feil og mangler så vil ikke LMD og næringen forbedre metoden.

Annonse

De stiller kompetansekrav til alle andre, men ikke til seg selv. Det finnes ingen formelle faglige krav til de som skal gjøre MIS-registreringer. Er det grunnen til mye feilregistrering med MIS-registreringen? En annen svakhet med MIS er at arter og artsmangfold ikke registreres. MIS bidrar dermed ikke til å øke artskunnskapen. Det er oppsiktsvekkende at LMD påtvinger og subsidierer en metode som ikke bidrar særlig til dette.

MIS-registreringene er også lite etterrettelig. Kartlegging og tilgjengelighet styres av næringen selv. Områder som skogeier ikke ønsker å ta hensyn til skrotes uten at registreringene i området offentliggjøres. Statsråd Bollestad og LMD må snarest forbedre MIS-metoden, inkludere økologi og artsregistreringer og gjøre metoden næringsnøytral.

En best mulig kartlegging av natur er avgjørende for å kunne drive en kunnskapsbasert forvaltning i tråd med Stortingets vedtak om å bevare vårt biologiske mangfold. Det gjelder også i skogen. Det er rart at skogbruket er så negative til artskartlegginger. Det er alvorlig at de forsøker å degradere den viktige artskartleggingen som gjøres. Vi trodde næringen skulle de bli glade for hjelp til å dokumentere arter de hevder å ta vare på.

Skognæringen ønsker ikke «innblanding» fra andre og er livende redde for biologisk kunnskap og artskunnskap som de selv mangler. De vil ha sin etablerte «bukken og havresekken-styring» av skogbruket i fred. Derfor går de til angrep på Artsdatabanken, fagbiologer, Naturvernforbundet og andre framfor å benytte artskunnskap for å få et skogbruk som bedre ivaretar skognaturen. Skogbruket gjør seg selv en bjørnetjeneste med å avvise og sverte alle andre registreringer, unntatt sine egne.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når klimaaktivistene får skylda