Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjedene gjør ikke Norge billigere

De få gjenværende bøndene må stadig løpe fortere og fortere for å imøtekomme kjedenes krav om lavere innkjøpspriser.

Makt: Bøndene blir nødt til å akseptere prisen kjedene vil betale. Hva ellers skal de gjøre, spør Anders Nordstad i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Lars Johan Wiker
Makt: Bøndene blir nødt til å akseptere prisen kjedene vil betale. Hva ellers skal de gjøre, spør Anders Nordstad i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Lars Johan Wiker

Kua spiser gress og melkes to ganger om dagen. Hver dag. Hele uka. Og året. Det tror jeg selv barna mine vet. Ja, kanskje ikke det med morgen og kveld, når jeg tenker meg om, men uansett.

Når kua har spist gresset kommer melken ut – gjerne i strie strømmer. Melk er et resultat av en ganske lang og sammensatt biologisk prosess. Som biologiske prosesser gjerne er. En prosess som starter og slutter med binding av karbon for øvrig.

Dette er det flere som vet. De som kjøper inn varer til dagligvarekjedene for eksempel. De vet godt at kua ikke er en maskin man kan skru av og på. Eller endre hastigheten på. I nevneverdig grad. De vet også at kua vokser. Og blir til kjøtt. Og at potetene blir høstet når naturen bestemmer seg for at de er modne.

Så når bøndene skal forhandle priser og leveringsbetingelser med dagligvarekjedene er det ikke som når to ganske likeverdige forretningspartnere skal forhandle om et hvilket som helst annet industriprodukt. Håndsåpe eller stearinlys for den sakens skyld. Der leverandøren kan velge å stoppe produksjonen sin hvis man ikke blir enig om riktig pris. Eller kan finne andre markeder med en høyere betalingsvilje. Og -evne.

Dagligvarekjedene vet at bøndene må få avsetning på melken og kjøttet sitt. Også for potetene, agurkene og tomatene naturligvis. Og det vet bøndene også. Melken må ut – heller før enn senere og kjøttet og grønnsakene er best og mest verdifulle når de er ferske. Sånn er det bare.

Men dette bryr dagligvarekjedene seg fint lite om. Egentlig. De sier til bøndene at hvis de ikke selger til den prisen dagligvarekjedene vil betale, blir produktene erstattet med importerte produkter. Gjerne sammensatte produkter. Og gjerne i morgen.

Og hva kan bøndene svare med? Som har bygget opp en viss produksjonskapasitet med mål om å dekke et forventet behov hos norske forbrukere.

Annonse

Jo, de blir nødt til å akseptere prisen kjedene vil betale. Hva ellers skal de gjøre? De har ikke andre steder eller markeder der de kan finne avsetning for produktene sine annet enn gjennom de 3 kjedene som kontroller 99prosent av salget til oss forbrukere. Og det går ikke an å lage ost eller rifla pommes frites av alt heller. Det sier seg selv.

Det hele er faktisk ikke helt fair. For hvilken makt har bøndene i slike forhandlinger? Egentlig. Når motparten vet at melken kommer to ganger om dagen. Gjerne i strie strømmer. Og de kan si til norske bønder at dette ikke er deres problem. Så lenge alt kan importeres.

Og da hjelper det fint lite at norske bønder har inngått en avtale med staten om de teoretiske inntektsmulighetene sine. Det preller av som vann på gåsa når kjedene har bestemt seg for hvor mye de ønsker å betale.

Et helt vanlig brød i en norsk «lavpris»-butikk koster 40 kroner. Omtrent. Bondens andel av disse 40 er 2. Kroner, altså.

Ja, om så bonden hadde gitt bort kornet sitt gratis, ville brødet fortsatt kostet 40 kroner. Er dette riktig? Gagner det oss som nasjon at norske bønder ikke får en anstendig pris for produktene sine? En pris det er mulig å leve av. Slik at de kan fortsette å produsere det aller viktigste vi mennesker trenger, nemlig mat!

To til tre norske jordbrukere slutter nemlig å bruke norsk jord – hver dag! Og de få gjenværende må løpe fortere og fortere for å imøtekomme kjedenes krav om lavere innkjøpspriser. Dette er ikke bra. For å si det veldig forsiktig. Det gjør landet vårt fattigere – på alle måter.

Jeg synes kjedene misbruker den makten de så inderlig godt vet at de har. Når de kontroller 99 prosent av oss. Vi som trenger melk, kjøtt og grønnsaker. Hver dag. Gjerne flere ganger om dagen. Hele året.

Og kjedene gjør ikke Norge billigere. De tar den prisen de kan. De gjør Norge fattigere. Hver dag. Hele uka. Og året. Og det aller verste er at mange av politikerne våre sitter og ser på dette. Uten å løfte én finger. Hver dag. Hele uka. Og året.

De skylder på handelsavtaler. Før de stormer av gårde for å inngå nye.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når utsleppa er komne ut i fjorden, er det berre ei ny istid som kan fjerne dei