Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor lenge skal vi betale for konkurransen i meierisektoren?

Synnøve Finden og Q-meieriene vil trolig kunne oppnå lønnsomhet også ved et noe lavere tilskuddsnivå.

Konkurranse: Over prisutjevningsordningen får Tines konkurrenter støtte. Foto: Mariann Tvete
Konkurranse: Over prisutjevningsordningen får Tines konkurrenter støtte. Foto: Mariann Tvete

Professorene Erling Hjelmeng, Hans Jarle Kind og Øystein Foros skriver i et innlegg i Nationen 9. mai at det er viktig å hegne om eksisterende konkurransefremmende tiltak i prisutjevningsordningen for melk.

Oslo Economics har våren 2020 gjort en overordnet samfunnsøkonomisk vurdering av tiltakene, på oppdrag fra Tine. Vår vurdering er at det synes å være samfunnsøkonomisk lønnsomt å redusere nivået på tilskuddene som ikke er knyttet til å korrigere strukturelle og permanente skjevheter i markedet.

Siden de konkurransefremmende tiltakene ble innført for 20 år siden, har markedet endret seg betydelig. Tine møter nå konkurranse fra veletablerte aktører for de fleste produkter, i tillegg til importkonkurranse.

Konkurransen i meierisektoren har trolig gitt økt innovasjon og større produktutvalg, til glede for både forbrukere og melkebønder. Reguleringer gir imidlertid sjelden kun gevinster. Målsetningen er derfor ofte et marked uten behov for reguleringer.

Forbrukerne finansierer de konkurransefremmende tiltakene gjennom høyere priser. Bare i årene 2011 til 2016 ble det utbetalt tilskudd tilsvarende 754 millioner kroner. Av dette gikk 538 millioner til Q-meieriene og 200 millioner til Synnøve Finden.

For hvert norskprodusert meieriprodukt vi kjøper, bidrar vi til finansieringen av disse tilskuddene. Ettersom det er forbrukerne som betaler for de konkurransefremmende tiltakene, bør ikke tiltakene overkompensere Tines konkurrenter.

Annonse

Det er ikke usannsynlig at de konkurransefremmende tilskuddene i prisutjevningsordningen for melk har vært avgjørende for at aktører som Q-meieriene og Synnøve Finden har fått fotfeste i markedet. Spørsmålet er imidlertid om forbrukerne er tjent med vedvarende tilskudd til enkeltaktører.

Subsidiene utgjør ikke bare en overføring fra forbrukerne til produsentene, men kan også innebære et effektivitetstap for samfunnet fordi prisen øker på råvaren melk. Generelt kan også offentlige tilskudd svekke aktørenes insentiver til å drive effektivt. Hva ville skjedd dersom man nå hadde redusert omfanget av tilskuddene?

Synnøve Finden og Q-meieriene har styrket sin posisjon og lønnsomhet de seneste årene. Regnskapene viser positive resultater og god lønnsomhet for begge, og de er mindre avhengige av tilskuddene i dag enn for 10 år siden. De vil derfor trolig kunne oppnå lønnsomhet også ved et noe lavere tilskuddsnivå, og dermed også trolig bli værende i markedet.

Vår vurdering er at Tines konkurrenter som kjøper melk direkte fra egne bønder, fortsatt bør få tilskudd for å utligne at bønder som leverer melk til Tine også mottar kapitalavkastning fra Tine. Kapitaltilskuddet synes primært å avhjelpe en strukturell skjevhet knyttet til hvordan eierskapet i Tine er organisert. Dette synes også å være i tråd med Hjelmeng, Kind og Foros sitt innlegg.

For å sikre like konkurransevilkår, synes det derfor hensiktsmessig med en videreføring av dette tilskuddet. Dersom tilskuddet overkompenserer uavhengige meierier for det doble avkastningskravet, bør det imidlertid reduseres slik at det kun kompenserer for den faktiske ulempen.

I dag betaler Tine også en høyere avgift enn konkurrentene, per liter melk, til ordningen med prisutjevning for melk (asymmetriske avgifter). Dette gir et kunstig skille i aktørenes råvarekostnad og gir Tine høyere kostnader enn nødvendig. Dette tiltaket kan vri produksjonen i ineffektiv retning og lede til høyere priser på ferdigvarer. I lys av at Tines konkurrenter nå har et solid fotfeste i markedet, bør de asymmetriske avgiftene gradvis avvikles.

Hjelmeng, Kind og Foros argumenterer for å videreføre distribusjonstilskuddet fordi dette retter opp en konkurransemessig skjevhet skapt av innfraktstøtten i prisutjevningsordningen. Dette synes som en annen begrunnelse enn den som lå til grunn for at Landbruksdirektoratet i 2017 anbefalte å videreføre tilskuddet. Gjennom historien har også begrunnelsen for distribusjonstilskuddet variert. I lys av dette fremstår tilskuddet mest som et generelt tilskudd til utvalgte konkurrenter av Tine.

Vi mener derfor det er uklart hvorvidt distribusjonstilskuddet i dag bidrar til å korrigere en reell regulatorisk skjevhet. Hvis en nærmere analyse viser at distribusjonstilskuddet ikke korrigerer en faktisk skjevhet, bør det gradvis avvikles.

Dersom Landbruksdirektoratet vurderer at det er behov for et slikt tiltak for å sikre utvalgte aktørers lønnsomhet, bør dette klargjøres, slik at det er tydelig hva formålet faktisk er.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tre tiltak for bedre jordleieavtaler