Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Diskusjonen om økt selvforsyning trengeren realistisk forståelse av vårt ressursgrunnlag

Vi kan og bør produsere mer grønnsaker, frukt og bær. Likevel vil det bety lite for selvforsyningsgraden.

Husdyra er årsaken til at norsk selvforsyning er relativt høy, til tross for begrenset dyrkbar mark, skriver Rebekka Helen Kristiansen. Foto: Matprat
Husdyra er årsaken til at norsk selvforsyning er relativt høy, til tross for begrenset dyrkbar mark, skriver Rebekka Helen Kristiansen. Foto: Matprat

Å produsere mest mulig mat til egen befolkning er viktig. Men kutt i kjøttproduksjonen er ikke løsningen for økt selvforsyning, slik Andreas Sjalg Unneland skriver i Nationen 25.03.

Les innlegget her:

Tvert imot vil redusert kjøttproduksjon føre til det motsatte: Arealer vi i dag bruker til matproduksjon vil utgå, og resultatet blir økt import, ifølge nye rapporter fra Nibio, Menon Economics og Klimakur2030.

Matproduksjon må tilpasses ressursgrunnlaget. Som Unneland selv påpeker, er Norge blant landene med minst jordbruksareal: kun 3 prosent. Vi kan og bør produsere mer grønnsaker, frukt og bær. Likevel vil en slik økning bety lite for selvforsyningsgraden.

Sjalg Unneland viser til at ett mål matjord vil gi mer mat om den brukes til å dyrke matvekster enn om arealet brukes til egg, melk og kjøtt. Men det er ikke uten grunn at mesteparten av jordbruksarealet brukes til husdyra. Det har klar sammenheng med at klima og topografi begrenser hva norske ressurser kan brukes til.

Annonse

Husdyrproduksjon er bærebjelken i norsk landbruk, nettopp fordi vekster som gir fôrkvalitet er det vi har best forutsetninger for å produsere. Omlegging av landbruket vil medføre større avlingsusikkerhet med mindre forutsigbarhet i nasjonal matforsyning, samtidig som jordbruksarealer vil ligge brakk.

Derfor er det helt nødvendig at diskusjon om økt selvforsyning tar utgangspunkt i realistisk forståelse av ressursgrunnlag. Beregningene fra Nordlandsforskning, som Unneland legger til grunn, viser teoretisk potensial for selvforsyning. Den teoretiske beregningen hensyntar ikke faktiske sammenhenger mellom ressursgrunnlag, klimasoner, vekstskifte, jordsmonn og andre avgjørende faktorer for hva vi faktisk kan produsere.

Diskusjonen om selvforsyning kan heller ikke fristilles fra norske matvaner og etterspørsel. Rapporten forutsetter at den teoretiske produksjonen blir spist av norske forbrukere til fordel for importert mat. Norske kostholdtrender viser imidlertid noe annet: forbruk av bygg, havre, kålrabi og potet, som vi har aller best forutsetninger for å dyrke i Norge, er betydelig redusert de siste tiår. Det er lite som tyder på at nordmenn vil bytte ut kjøtt med kålrabi. I stedet vil importandelen øke.

Av matvekstene er det matkorn som har størst betydning for selvforsyningsgraden.  Men kornandelen brukt til mat avgjøres av været. Tørkesommeren i 2018 er et godt eksempel på at det er risikosport å basere selvforsyningen på en matvare med så store årlige svingninger. I dårlige år vil vi være helt avhengige av import for å dekke behovet for matkorn. Konsekvensene blir derfor svekket matsikkerhet. Den enkle løsningen for økt selvforsyning er kanskje ikke så enkel som Sjalg Unneland mener likevel?

Husdyra er årsaken til at norsk selvforsyning er relativt høy, til tross for begrenset dyrkbar mark. Det er fordi norske husdyr utnytter ressurser som er uegnet for annen matproduksjon. Derfor er husdyra nødvendig for å ivareta matsikkerheten. Så enkelt er det!

Neste artikkel

Bedre kart med ny teknologi