Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Idealisme og realisme i melkeproduksjonen

Jeg kommer nok til å gi meg med kyr når løsdriftskravet trer i kraft i 2034.

Mange fjøs er fremdeles båsfjøs, og det koster myke å legge om til løsdrift. Foto: Mariann Tvete

Forfatter Elisabeth Gard fortsetter å kritisere melkeproduksjonen i innlegget "Båsfjøs og skille av ku og kalv", Nationen 27. mai. Hadde jeg lest innlegget hennes for ti år siden, hadde jeg nok nikket gjenkjennende til det hun skrev. Da prøvde jeg å bruke all min til på dyra, og lot kalvene gå løs i fjøset fordi jeg ikke ville skille dem.

Nå har det skjedd det som ofte skjer når man blir eldre, man går fra å være idealist til å bli realist. Å ha kalvene løse i fjøset fungerte dessverre ikke her. Barna og andre arbeidsoppgaver må også prioriteres, ikke bare dyrestellet. Noen har jobb utenom gårdsdriften.

Jeg prøver bare å få fram: det er ikke bare hensynet til dyrevelferd og idealistiske hensyn som skal tas: det er også andre hensyn. Jeg tenker spesielt på hensynet til gjeld og økonomi.

Å bygge om fjøset til løsdrift er en enorm investering. Hvis man skal la alle kyr i Norge gå med kalven, er det ikke bare vi med båsfjøs som må bygge om: Alle de med splitter nye løsdriftsfjøs må også bygge om, slik at kalvene kan ha trygge kalvegjemmer like ved løsdriften. Hvem skal betale dette? Staten? Bøndene?

På ett punkt er jeg imidlertid enig med Gard, og det er at båskyr nok har godt av å lufte seg gjennom vinterhalvåret.

Jeg har 13 kyr. Omtrentlig kostnadsoverslag for å bygge om til løsdrift, er 180.000 kr per mordyr. Altså totalt ca. 2,3 millioner kroner for et nytt løsdriftsfjøs. Det vil gi enda flere millioner i gjeld enn det jeg allerede har.

Annonse

Gard skriver at "bondens valg" påvirker kroppen og sinnet til kua. Hvis jeg kunne velge ville jeg hatt et løsdriftsfjøs med plass til ammende kalver, det er det ingen tvil om, men har jeg råd til det.

Jeg kommer nok til å gi meg med kyr når løsdriftskravet trer i kraft i 2034. Da vil også stølen gå ut av bruk. Kravet om løsdrift vil føre til at mange små gårdsbruk legges ned, med negative konsekvenser for arbeidsplasser, ressursutnyttelse, seterdrift, kulturlandskap og distriktene. Kan vi prøve å tenke flere tanker samtidig? Ingenting er svart/hvitt her i verden.

Elisabeth Gard kritiserer bruk av kutrener. Hun unngår derimot å nevne hvorfor kutrener brukes: for å forbedre rensligheten og holde båsen tørr. I noen båsfjøs er kutreneren nødvendig for å forhindre at det blir for møkkete i båsen. Men ifølge forskriftene skal kutreneren plasseres slik at det ikke hemmer kuas mulighet til kroppspleie, og at den kun skal gi støt for å få kua til å rygge når hun gjør fra seg, slik at det ikke blir for møkkete i selve båsen der hun skal ligge.

Gard virker også, som mange andre dyrevernere, skeptisk til inseminering. Men å ha egen gardsokse er praktisk vanskelig mange steder, en okse stiller helt andre krav til gjerder, og er også mye mer risikofylt å handtere enn kyr.

Inseminering er også en viktig del av dyrlegens arbeidsoppgaver, og fører til god veterinærberedskap i distriktene, i tillegg til hyppige tilsyn i melkefjøsene. Selv om okse gir bedre rom for naturlig atferd, kan inseminering gi bedre dyrehelse ved med spesifikk avl på enkeltegenskaper til enkeltkyr. Igjen er det så mange nyanser, og så mange sider av saken.

På ett punkt er jeg imidlertid enig med Gard, og det er at båskyr nok har godt av å lufte seg gjennom vinterhalvåret. Der det er praktisk gjennomførbart, bør det legges til rette for lufting om vinteren, helst fra og med i år. Positive bieffekter av dette kan være bedre brunstkontroll og selvsagt at kyrne får ut energi og får rørt seg jevnlig gjennom vinteren.

Jeg er litt skeptisk til måten hun skriver på. Undertittelen på den andre boka hennes om melkekuenes liv er "Lidelsene bak melkeglassene og meieriproduktene som ingen forteller om". På hvilken måte vil slik retorikk føre til bedre dyrevelferd? Dette er retorikk jeg kjenner igjen fra dyrevernsorganisasjoner som Noah og Dyrevernalliansen. En type retorikk som bare skaper mer avstand og mer konflikt, og at man går i forsvar istedenfor å tenke løsninger.

Den enkeltfaktoren som har størst betydning for dyras velferd er røkterens håndtering av dyra. En glad bonde som slipper å forsvare seg med nebb og klør mot kritikk fra dyrevernere, filosofer og andre, har mer overskudd og glede å dele med dyra. Det er derfor jeg mener at dyrevernere bør oppmuntre bønder, istedenfor den stadige "hakkingen" jeg føler vi møter, særlig på sosiale medier.

Neste artikkel

Tollvernet: Å rette baker for smed