Rådet for dyreetikk har nylig kommet med en uttalelse om skadedyr. Ifølge Folkehelseinstituttet er skadedyr dyr som kommer i konflikt med menneskelige interesser. Aktuelle dyreslag er normalt viltlevende, men kommer lett i berøring med menneskelige ressurser.

Det er mange eksempler på at skadedyr forskjellsbehandles sammenlignet med andre dyr, for eksempel er flere skadedyr unntatt fra den vanlige fredningen i yngletiden.

Etiske vurderinger av skadedyrbekjempelse må forstås i lys av en større kontekst som dreier seg om menneskets forhold til naturen, og den pågående naturkrisen, som preges av tilbakegang i biologisk mangfold og økende menneskelig påvirkning av så å si alle økosystemer på kloden.

Skadedyrproblematikk har stått sentralt i diskusjoner om miljøvern helt siden Rachel Carsons innflytelsesrike bok Den tause våren, hvor et sentralt poeng var at plantevernmidler som brukes mot insekter og andre skadedyr kan ha bieffekter som er ødeleggende for dyreliv og økologisk mangfold.

Det er grunn til å reise spørsmål om hvorvidt vår bekjempelse av «skadedyr» i noen tilfeller er overdreven sammenlignet med hva som er bærekraftige praksiser i det lange løp.

Mens Dyrevelferdsloven gir en plikt til å sørge for forsvarlig dyrevelferd, gir Skadedyrforskriften en rett til å drive skadedyrbekjempelse. Dette gir opphav til flere normkonflikter.

Særlig viktig blir det da å avgjøre om det er noe spesielt ved skadedyr som rettferdiggjør at de kan behandles annerledes enn andre dyr. I svaret på dette spørsmålet vil folk antakelig fordele seg utover på en skala med to ytterpunkter. Det ene ytterpunktet vil kun vektlegge hensyn til menneskelige interesser, mens det andre ytterpunktet vil mene at alle følende veseners interesser bør telle likt.

Det er gode grunner til å løfte dyrevelferdstematikk og etiske problemstillinger i opplæringen av skadedyrbekjempere. Per i dag fremgår det ikke tydelig at dyreetiske problemstillinger er noe skadedyrbekjempere bør ha godt kjennskap til. Ønskelig læring i denne sammenheng inkluderer både kunnskap om grunnleggende etiske normer og prinsipper, og ferdigheter knyttet til å kunne anvende etiske perspektiver i vurderingen av konkret skadedyrbekjempelse.

Innledningsvis påpekte vi at etiske vurderinger av skadedyrbekjempelse også må forstås i lys av den pågående naturkrisen. Det at mennesket har blitt en dominerende predator i mange økosystemer er i denne sammenhengen relevant. Hvilke dyr vi regner som, og behandler som, skadedyr, henger i mange tilfeller sammen med hvordan vi behandler biologisk mangfold.

Av hensyn til biologisk mangfold og økosystemenes levedyktighet er det viktig at flest mulig dyrearter får etablere seg i sine naturlige utbredelsesområder.

Av hensyn til biologisk mangfold og økosystemenes levedyktighet er det viktig at flest mulig dyrearter får etablere seg i sine naturlige utbredelsesområder. Det er en fare for at overdreven skadedyrbekjempelse fører til ytterligere marginalisering av viltlevende dyreliv.

Et viktig hensyn å vurdere når det kommer til skadedyrbekjempelse, er bestandsregulering. Dette kan vi også se opp mot bruken av dødelige og ikke-dødelige virkemidler. Generelt vil dyrevelferdshensyn tale for å bruke ikke-dødelige virkemidler i skadedyrbekjempelse fremfor dødelige virkemidler, siden disse oftest (men ikke alltid) forårsaker minst lidelse.

Mange vil mene at bestandene av flere skadedyrarter bør holdes under kontroll gjennom bestandsregulering, blant annet med det mål for øye å redusere skadepotensialet som knyttes til skadedyrene. Det kan i noen tilfeller tale for bruk av dødelige virkemidler i skadedyrbekjempelse, til tross for den lidelsen og tapet av liv det påfører individene som rammes av dem.

I mange tilfeller kan imidlertid skade unngås vel så effektivt ved sikring av bygg og lignende. Også det kan virke bestandsregulerende, og det vil i de fleste tilfeller innebære mindre lidelse for de berørte dyrene. Våre tanker om bestandsregulering bør uansett veies opp mot det allmenne hensynet til bevaring av biologisk mangfold.

En aktuell problemstilling knyttet til skadedyrenes sosiale relasjoner, særlig omsorgsrelasjoner, handler om skadefelling og annen avliving av skadedyr i yngletiden.

Avliving av skadedyr i yngletiden vil ramme unger som avhenger av mødrenes omsorg. I slike tilfeller blir et praktisk så vel som etisk spørsmål om det er forsvarlig å etterlate unger i hjelpeløs tilstand. Lidelse og død vil da oftest bli utfallet.

For å unngå unødvendig lidelse, kan en enten vurdere å avlive ungene sammen med mordyrene, eller regulere skadefelling og annen avliving slik at det ikke skal forekomme i yngletiden. Med tanke på bestandsregulering kan det mest effektive være å foreta skadedyrbekjempelse før yngletiden.