Hvordan kan en bybrann skje, og hva må vi passe på for å unngå at en enkeltbrann smitter og blir til en bybrann? Samarbeid med nabolaget er nøkkelen til å sikre tette trehusmiljøer mot nye branner.

Få land har så høy andel trehus som Norge. Tre har blitt brukt til husbygging gjennom alle tider, men i resten av Europa ble trehusbebyggelsen i stor grad erstattet med mur fra 1200- og 1300 tallet. Murtvangen her hjemme kom ikke før norgeshistoriens største brannkatastrofe, da Ålesund brant i 1904.

Fra gamle fiskebruk i Henningsvær til smale veiter i Trondheim, bergenske smau og hvitmalte hus i Skudeneshavn: Trehusmiljøene våre har både likheter og ulikheter. Noen er bygget etter moderne byplaner slik som Levanger, mens andre er nærmest helt uten gater, som Grip eller Havråtunet.

Byggemåter og stilarter har også utviklet seg gjennom århundrer. I all hovedsak består likevel trehusmiljøene av småhus på en liten, firkantet tomt, og i bygningene finner vi boliger, verksteder, uthus, service og butikker.

I middelalderens Norge fantes 13 byer, og de brant ned flere ganger. Fra 1767 og til brannen i Ålesund vet vi om mellom 90 og 100 bybranner, fordelt på 32 byer. Men Norge ville ikke ha murtvang: Mur var dyrt, mur var usunt, det passet ikke med terrenget og det tok for lang tid å bygge. Helt fram til tidlig 1900–tall ble trehus bygget uten krav til brannvegg eller avstand, slik som det er vanlig å gjøre i dag.

På 1960 og 70-tallet var mange trehusmiljø truet av sanering: de var et symbol på fattigdom og elendighet. Men heldigvis snudde synet på trehusmiljøene, og i dag er de både attraktive boliger og spennende steder å besøke. I dag har Riksantikvaren registrert over 200 verneverdige trehusmiljøer, og flere ønsker å utvide oversikten.

I Norge er ansvaret for brannsikring delt mellom eier og kommune. Det er viktig at kommunen kartlegger og lager brannsikringsplaner for sine tette trehusmiljøer. Brannsikringsplanen gir nødvendig oversikt over risiko og behov, slik at kommunene kan prioritere riktige brannsikringstiltak.

Det kan være slokkeutstyr og slokkeanlegg, ekstra deteksjon i form av varmesøkende kameraer, og en klar plan for hvordan brann i de enkelte bygningene eller områdene skal håndteres. Kommunen har også en viktig rolle i arbeidet med informasjon og veiledning til eierne.

Røros er langt fremme på brannsikkerhet. Kirketårnet har varmesøkende kameraer som kan fange opp branntilløp i hele sentrum, med direkte alarm til brannvesenet. Dette gir mulighet for tidlig innsats og rask slokking.

I de tette trehusmiljøene har også nabolaget et felles ansvar for brannsikkerhet: Begynner det å brenne, sprer det seg fort til naboen! Det så vi både i Kragerø, og i Lærdal. Selv om du gjør alt riktig for å forebygge og forhindre brann, er du også avhengig av at naboen gjør det samme.

Derfor bør nabolag samarbeide om brannsikkerhet, og flere velforeninger jobber godt med brannsikring. Ellers gjelder sunn fornuft: Hold elektriske anlegg i orden, ikke glem mat på komfyren, pass på åpen ild og ikke la brennbart avfall eller søppelkasser stå inntil husveggene.

Staten bidrar med kunnskap, kompetanse og tilskudd. Riksantikvaren fordeler penger til brannsikringstiltak i de tette trehusområdene. En veileder om bybrann fra 2021 viser hvordan kommuner og eiere av bygg kan samarbeide, og den gir forslag til tiltak. I tillegg jobber Riksantikvaren med å øke kunnskap og samarbeid på tvers av forvaltningen.

Det gjør noe med oss når vi mister kulturminner. Om det er brann, flom eller andre ekstreme hendelser, så er en viktig del av identiteten vår borte for alltid. Det viktigste vi kan gjøre er å være så beredt som mulig før katastrofen inntreffer.

Det kommer til å brenne igjen i de gamle trehusmiljøene våre. Dette er kulturminner som er i daglig bruk. Derfor må vi alle sammen bidra slik at vi unngår ødeleggende bybranner. Å ta vare på verneverdige hus er viktig, men først og fremst handler forebygging av bybrann om å unngå at liv går tapt.