CWD, også kjent som skrantesyke, sprer seg med økende fart geografisk og er til nå påvist i 26 stater i USA og tre provinser i Canada. I enkelte områder er 20-50 prosent av hjortedyrene infisert og bestandstallene synker.

Utbruddet av skrantesyke i Norge, oppdaget i 2016, utgjør en stor trussel mot norsk hjortevilt, høstingstradisjon, tamreindrift, og en unik del av norsk natur. Vel og merke om den kunnskapen vi har i dag er korrekt.

Norske myndigheter har derfor investert formidabelt i kartlegging og tiltak for å hindre en liknende utvikling i Norge. Det er testet over 137.000 hjortedyr siden oppdagelsen av skrantesyke i 2016. Satsingen på kartlegging er rett og slett imponerende.

Dette står dessverre i kontrast til fraværet av en mer systematisk satsing på forskning. Det har kommet en del midler direkte til Veterinærinstituttet og gjennom Miljødirektoratet.

Enkeltforskere og miljøer har gjennomført en rekke mindre prosjekter, ofte delvis egenfinansiert, men en større systematisk og koordinert satsing av midler har uteblitt. Statsbudsjettet for 2022 gir heller ingen løfter i den retningen. Det straffer seg nå som Hardangervidda står i en situasjon hvor uttaket av dyr fra villreinbestanden endres, og særlig bukkeandelen blir sterkt redusert, i et forsøk på å utrydde og/eller begrense skrantesyke.

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) la i 2021 fram sin rapport med en risikovurdering etter at det var påvist smitte hos en eldre bukk på Hardangervidda. VKM-rapporten pekte på at det er kunnskapsmangel og usikkerhet knyttet til forekomst av skrantesyke, og at det er et betydelig behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget om utvikling av sykdommen og en løpende evaluering av tiltak som settes inn for å begrense smitte og utrydde sykdommen.

Mer systematisk forskning ville dannet et bedre fundament for denne kunnskapsbaserte forvaltningen.

Mer systematisk forskning ville dannet et bedre fundament for denne kunnskapsbaserte forvaltningen, og det vil senke risikoen for å gjøre tiltak som ikke virker etter hensikten eller som påfører villreinen unødig skade.

Forskning på sykdommen: Tidligere kunnskap om skrantesyke kommer i hovedsak fra hvithalehjort, mulhjort og wapitihjort i USA og Canada, og vi vet at sykdommen oppfører seg noe forskjellig hos de ulike artene.

Smitteforsøk med mus (og sau) med smittestoff fra norsk villrein har allerede gitt verdifull ny kunnskap. Fra museforsøk vet vi nå at smittestoffet i Norge er unikt og forskjellig fra det nord-amerikanske. Utgjør det nye smittestoffet en annen risiko for overføring til menneske (zoonotisk potensial) enn det nord-amerikanske?

Vi har også avdekket nye varianter av genet som koder for selve prionproteinet (PRNP) hos villrein, som påvirker mottagelighet og sykdomsutvikling. Dette skaper usikkerhet rundt overføringsverdi fra nord-amerikanske forhold. Vi mangler kunnskap om hvordan de nye smittestoffene oppfører seg i norske hjortedyr.

Veterinærinstituttet har akkurat flyttet inn i nye lokaler med muligheter for smitteforsøk på tamrein. Slike forsøk kan skaffe nødvendig kunnskap om inkubasjonstider og lengde på klinisk fase med synlige tegn på sykdom, direkte overførbart til villrein. Denne kunnskapen påvirker igjen detaljer i epidemiologiske modeller som ligger som basis for overvåking og for å simulere effekter av ulike tiltak.

Forskning på tiltak: Det gjennomføres inngripende forvaltningstiltak for å hindre spredning. Det er nødvendig. Villrein har imidlertid atferd som er vesensforskjellig fra andre hjortedyr. I 2019 alene ble halvparten av voksen reinsbukk på Hardangervidda skutt, og man ønsker en reduksjon av hjorte- og elg-bestandene i CWD-sonene. Hvor mye endres kalvingstidspunkt av endret bukkeandel?

Hvor mye forstyrrelser gir tiltakene, og kan det i verste fall øke risiko for geografisk spredning av sykdom? Vi vet ikke sikkert hvor mye tiltakene påvirker økologien til villrein, elg og hjort. Det er derfor også behov for følgeforskning på tilsiktede og mulige utilsiktede effekter av forvaltningstiltak.

Dette inkluderer behov for å utvikle bedre bestandsestimeringsmetoder og kunnskap om hjortedyrenes områdebruk i og rundt områdene tiltakene iverksettes. Kan vi utvikle mindre inngripende metoder som gjør det mulig å oppdage prioner direkte i miljøet? Følgeforskningen bør ledsages av god dialog og kunnskapsdeling mellom forskere, forvaltning og brukere.

Et samlet fagmiljø med både veterinærer og økologer ser et stort behov for en helhetlig forskning på skrantesyke (CWD) og effekter av tiltak. Viltforvaltningen er i dag delt mellom Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Vi anbefaler et spleiselag mellom departementene for å sikre et forsvarlig kunnskapsgrunnlag i forvaltningen av villrein, en art Norge har et særskilt ansvar for både nasjonalt og internasjonalt.