Hans Bårdsgård kommer med mange påstander om hva andre tenker, og hva andre bør mene i sin kommentar «stolthet og fordom i kjøttdisken», og for hvert avsnitt snakker han mot seg selv. Et par logiske brister er det verdt å ta tak i

De siste årene har det vært gode kornavlinger i Norge, og etterspørsel fra Kina har ført til at soyaprisene har gått noe opp i tillegg til at det blir stadig mer GMO-soya i Sør-Amerika, noe som gjør det vanskeligere å få tak i soya for det norske markedet. Soyaen vi importerer fra Brasil går utelukkende til husdyr.

Soya for mennesker produseres i hovedsak i Frankrike og Asia, ofte økologisk. I Norge importeres det nærmere en million tonn soya som går til kraftfôr. Mye til fiskeoppdrett, og noe eksporteres til naboland. Det kunne mettet mange enkeltpersoner, men ikke like mange kyr.

Soya og palmeolje er genialt å bruke på norske husdyr da det gir rask vekst og stor melkeproduksjon på grunn av mye protein. Derfor trenger bonden soya for å dekke den norske kjøtthungeren med «nyt norge»-kjøtt og fisk.

Det stemmer at det har, siden 1960-tallet, vært et økt fokus på produktivitet og bonden klarer å dekke 70 prosent av markedet med kjøtt i Norge med dagens effektiviseringspolitikk. Resten må importeres. Ei ku som bare spiser gress på beitet hadde ikke klart å produsere 9000 liter melk i året, men nærmere 2-3000 liter.

Det er lite lønnsomt for bonden med ei ku som tar så høy timepris, og det ville blitt vanskelig å holde oppe etterspørselen, som i høy grad drives av landbrukssamvirket selv, gjennom Matprat sitt reklamemaskineri.

Når Bårdsgård sier han er i mot sentralisering og effektivisering er jeg enig, men kan ikke begripe at løsningen skal være å spise mer kjøtt. Det strider jo mot egen logikk.

Hadde han enda sagt at vi instendfor må spise mindre kjøtt, men betale bonden mer de gangene vi unner oss det, så hadde jeg vært med på tankerekken hans. Da hadde han ønsket hver kjøttfrie dag velkommen, gjerne med måltider basert på norske røtter, bær og frukter. Samtidig hadde han sagt at kubonden i større grad må få en pris for kjøttet som gjør det mulig å bruke den tiden det faktisk tar å produsere norsk kjøtt.

Ja, vi hadde hatt mindre kjøtt i hverdagen, men vi kunne fulgt Bårdsgårds råd om å kjøpe kjøtt og melk fra stoltere kuer.

Veganerne gjør Bårdsgårds drøm om småskala mulig. Også får det i sin tur være opp til hver enkelt av oss om det er moralsk riktig å spise og utnytte dyr om man kan klare seg uten.